tirsdag 28. mars 2017

Sykkelens anatomi 2

Her kommer en ny epistel om sykkelentusiastenes stammespråk. Som kjent er ikke en sykkel bare en sykkel, hver eneste lille komponent kan beskrives, og det finnes overraskende mye forskjelligheter, her som ellers i livet.

Mange husker sikkert fra da vi var små, sånn ganske passe små, og vi kunne vi yppe oss litt med å si «faren din er sterkere enn faren din», når vi helst ikke ville slåss selv.
Senere fikk vi sykler, tøffe sykler. Da ble det mer «hvor mange gir har din a’?»
Vi skjønte jo ikke bestandig hvordan vi skulle telle eller regne oss til det, men svaret visste vi alltid. Og jo flere, desto bedre, må vite. Derom var det ingen uenighet. 24 var bedre enn 21, som var bedre enn 18, og hadde du 27 eller 30, så var du kanskje sjefen i sykkelgjengen.

Sykkelpraten har mange tatt vare på, men etter hvert som små gutter ble til større gutter, og jentene utviklet samme særinteressen og ble til sykkeldamer med like så stor kunnskap, kunne det dreie mer i retning av
- er det trigger eller twister?
- har du kompakt på den, eller?
- jeg måtte bytte drop-outen
…og de uinnvidde (de fleste av oss) kunne fortsatt stå der og tenke: -Hæææ?

I dagens episode av «hvordan bli en delvis innsiktsfull sykkel-samtalepartner», er vi kommet til to ikke helt uvesentlige deler av sykkelens anatomi, nemlig GIRENE, og KRANKEN.
De fleste sykler har gir. Som vi banalt kan si begynner med en mekanisme på styret, som man (som oftest) dreier på eller knepper med for at det skal bli lettere eller tyngre å trå.
Sykler som kommer uten gir kompenserer ofte med å se ekstra stilige ut, og de kalles, om du husker forrige innlegg: Singlespeed. Ett gir, dvs én utveksling, ikke veldig tungt, ikke veldig lett.
Kjedelig når du skal dra på i nedoverbakkene og føler at du må «tråkke deg i hjel», og håpløst tungt i de fleste bratte motbakker. Men fine å benytte for eksempel i byen, som når du skal til og fra uterestauranten og kan parkere lekkerbiskenen din diskrét utenfor…

Sykkelgiret kan være konstruert som en del av navet, men la oss holde oss til det vanligste:
Giret som en konstruksjon som består av noen komponenter som må fungere sammen;
ett bakgir, muligens et framgir, en eller to girvelgere. (den innretningen på styret som gjør at du kan bytte gir og dermed gjøre det lettere eller tyngre å tråkke).
Og gir-vaiere da, (som delvis ligger inne i en hylse av hardplast som morsomt nok kalles en «strømpe».)

Amerikanerne kaller gir for derailleur, de har altså helt tatt til fransken, mens engelskmennene ofte synes å foretrekke ordet mech. Det betyr uansett sykkelgir.
Og akkurat her er vi ganske flinke her på berget. Vi synes fortsatt det er kuult nok å si «gir».

La oss begynne med bakgiret, som henger ned på utsiden og undersiden av kassetten. (Du husker hva en kassett var?).
Kjedet er sirlig tredd gjennom bakgiret, og for å få bakgiret til å røre på seg, bruker du girvelgeren du har på høyre side av styret. Ved hjelp av en vaier som går fra girvelgeren, langs rammen og og inn i giret, trekkes da kjedet oppover eller nedover rekken av tannhjul som utgjør kassetten. På en god del sykler er girvelgeren utstyrt med tall, for eksempel fra 1 til 7 eller 1 til 10, der tallet 1 indikerer da et veldig lett gir, altså at det er lett å tråkke, mens det høyeste tallet indikerer at det er tyngst å tråkke. Som du har skjønt: tallet girvelgeren «står» på, korresponderer med hvilket tannhjul på kassetten kjedet står på. Smart, ikke sant?
Girøre, også kalt drop-out.
Unnselig, men viktig.

Bakgiret er festet til rammen ved hjelp av en liten blank metalldings som kalles et girøre, eller like vanlig, på engelsk, en drop-out. Drop-out’en din bør være rett og fin, for er den blitt bøyd for eksempel etter en velt, kan bakgiret plutselig stå skjevt, og giringen blir et problem.

De mest kjente delene på bakgiret er eller to trinser (små tannhjul) som kjedet løper gjennom, og en såkalt girarm. Også når det gjelder girarmen, bruker sykkelintelligensiaen gjerne et engelsk utgangspunkt, de snakker om «cage’en». Det engelske ordet er altså cage.

Den kommer gjerne i tre forskjellige

Bakgir med "long cage",
som det heter på sykkelspråket.
lengder, short, medium og large, og hvor hvilken variant du har, altså hvilken cage du har, har med den totale girutvekslingen (rekkevidden) på sykkelen å gjøre. Har du for eksempel tre tannhjul foran ved pedalarmene, i stedet for ett eller to tannhjul, bruker du sannsynligvis en long cage på bakgiret, og avstanden mellom de to små trinsene på giret er da større enn f.eks på et bakgir med short cage. (det er jo ikke bare kassetten på bakhjulet som har tannhjul; «området» litt lenger fram på sykkelen som kalles «krank» har det også). Så lar vi det være med det, sånn at det ikke blir for akademisk.


Da er vi kommet til framgiret, av og til også kalt krankgir, fordi det er uløselig knyttet til kranken (som vi kommer tilbake til).
Framgiret kommer i et virkelig utall av typer når det gjelder utseende og festemåte, alt etter hva slags sykkel(ramme) man har, og det blir alt for langt å gå i dybden på dette. De fleste framgir festes rundt seterøret med en klemme.
Tykkelsen på seterøret varierer selvsagt fra sykkel til sykkel, og de vanligste er 28,6, 31,8 og 34,9 mm.
Om framgiret ikke festes med klemme rundt seterøret, skrus det direkte inn i rammen.
På terrengsykler kalles denne festemåten for framgiret for «Direct Mount» på stammespråket, og på racersykler kalles det «Brace-on».
Framgir av typen brace-on.
Så er selve giret noen ganger laget slik at det står nedenfor klemmen, da kalles versjonen gjerne high clamp eller bottom swing, eller til og med down swing, og alternativt low clamp eller top swing, hvis giret står over klemmen.
Så kan selvsagt girvaieren også føres inn i giret på ulikt vis, og de framgirene som aksepterer vaieren kommende både nedenfra og ovenfra, kalles for dual pull, alternativt blir det top pull eller bottom pull.

Så da er det bare å stilles seg opp ved en sykkel sammen med noen, kikke ned og si at «den front mech’en der, det er i hvert fall en high clamp, bottom swing, top pull. Enig, eller?»
Kanskje du får store øyne tilbake, eller til og med litt cred. J




Til slutt skal vi si litt om den tredje komponenten i sykkelens girsystem, nemlig girvelgerne, som sitter på styret. På styrets venstre side betjenes framgiret, på høyre side betjenes bakgiret.

Twister.
Gir på høyre side på styret.
Betjener bakgiret.

Triggere.
En for bakgir,  en for framgir.

Det er i all hovedsak to måter å skifte gir på. Enten trekker eller skyver du en spak,  (du kan også trykke på den / "kneppe" med den), eller så vrir du mot deg eller fra deg.
En slik girvelger kalles en twister, eller en grip shift, en girvelger med spaker kalles en trigger



Kombinert gir og bremsehendel.
Vanlig på racersykler.
Hva som er «best», strides de lærde om, det blir mest en smakssak.
Noen sykler har integrerte girvelgere og bremser. På racersykler for eksempel, er systemet for giring og bremsing helt annerledes enn når man tenker på en «vanlig» sykkel.


















For å få framgiret til å røre på seg, bruker du altså girvelgeren du har på venstre side av styret. Framgiret beveger kjedet så det flytter seg fra det ene til de andre tannhjulet, på det vi kaller krank. Det har slått meg mange ganger hvor mange det egentlig
 finnes i verden som ikke vet hva en krank er for noe, for det er en nesten like synlig og viktig del
Vanlig to-delt krank

på en sykkel som hjul, sete og styre.

Det søte lille krankhuset














Kranken består av flere deler, men i hovedsak er det snakk om ett, to eller tre tannhjul, ofte kalt klinger, også kalt drev, samt to pedalarmer, også kalt krankarmer, (en på hver side av sykkelen selvsagt, samt en stang som går tvers gjennom et en sylinderformet dings vi kaller et kranklager (på engelsk kalt "bottom bracket"). Dette ligger inni sykkelrammen, i det såkalte krankhuset. Se sykkelramma på bildet J

Krankens største tannhjul, eller klinge om man vil, er som regel større på en racersykkel enn på en terrengsykkel (53 eller 50 tenner på den største klingen, og 39 eller 34 tenner på den lille klingen, er vanligst på racere.)
Når sykkelfolk skal snakke girutveksling, (jeg vet det høres sært ut), kan det hende en sier at «jeg kjører med 53-39 foran og 11-28 bak». Det betyr bare at den største klingen på kranken, som tidvis kalles "storskiva", har 53 tenner, og den lille har 39, mens det minste tannhjulet på kassetten har 11 tenner, og det største har 28. Alt dette kan si noe om hvor rask sykkelen er på flater og i nedoverbakker, dvs hvor tungt du kan få tråkket, og hvor lett den tar seg oppover de tunge, vanskelige oppoverbakkene.
Terrengsykler har oftere 40, 42 eller 44 tenner på den største klingen / det største drevet.
En racersykkel som er oppsatt med 50 tenner på den store klingen og 34 tenner på den lille, sier vi har kompaktkrank. Dette er blitt en ganske vanlig standard de senere årene, for det gir racersykkelen litt bedre forutsetninger for å takle de bratteste stigningene.

EN «vanlig» krank har ofte to klinger, en stor og en litt mindre. Mange sykler har imidlertid tre klinger. En slik krank kalles gjerne en trippekrank, eller bare «3-delt foran». Sykler kan ha ulik størrelse på krankhuset, og dermed er det ikke alle kranklagre som passer i alle krankhus, og dermed passer heller ikke alle kranker på alle sykler. Ekspertene snakker gjerne om BB30, Hollowtech, GXP eller Octalink når de skal artsbestemme en krank. (Det finnes andre typer også)

Oppsummert: Framgiret gjør at du kan skifte mellom klingene på kranken, mens bakgiret gjør at du kan skifte mellom tannhjulene på kassetten.
Det totale antall gir sykkel har, er antall klinger på kranken + antall tannhjul på kassetten.
Hvis du har tre-delt foran (altså 3 klinger på kranken), og ni-delt bak, (altså 9 tannhjul på kassetten), har du med andre ord en sykkel med 3 x 9 = 27 gir. DET er noe å lære avkommet, det!

Som Forrest Gump sa: And that’s all I have to say about that.


PS: Savnet du noe da du leste dette? Synes du det var noe upresist her og der? Lurte du hvor det ble av clutch, e-type, wattkrank og Di2?
Da vet du for mye om sykkel til at dette egentlig var noe for deg! :-)

tirsdag 14. mars 2017

Sykkelens anatomi 1

Det er i grunnen artig med folk med såkalt spisskompetanse. Altså at de har greie på noe spesielt.
Litt mer enn de fleste andre, liksom.
Leger. "Perkutan nukleotomi".  Bilmekanikere. "Overliggende kamaksel".
Fagfolk, du vet. Et av tegnene er at de, og jeg mistenker at det er med en viss glede, bruker ord og uttrykk som de fleste uinnvidde ikke skjønner bæret av.
De som er litt over gjennomsnittlig interessert i tråsykkel, er intet unntak. Når de snakker seg imellom, kan de finne på å strø om ord som høres ut som de tilhører et eget stammespråk.
Det er en salig blanding av tommer og centimeter, og engelske og norske begreper. Sykkelspråk.

Dagens innlegg handler litt om HJUL OG DEKK.

Her om dagen overhørte jeg deler av en telefonsamtale mellom to som tydeligvis snakket om en sykkel. Så sier den ene:
-Er det clincher? Mhm. Har du 11-28 bak?
Og jeg tenkte: Hææ? Gubbevarremævæl, her trengs tolk!

Så: Et hjul kalles også, noe upresist, en felg, (for en felg er strengt tatt et hjul uten eiker, eller som det heter på engelsk: a rim. )

Sannsynligvis er hjulene, sammen med styret, den viktigste komponenten på en sykkel. Når man ikke lenger engang kan trille bortover, er jo liksom selve idéen død, eller hur?
Derfor skal man behandle hjula sine med største varsomhet..

Som alle vet, har et sykkelhjul i utgangspunktet eiker, eller som det heter på engelsk: spokes.  (Det finnes et unntak. I landeveisritt med flere etapper, har de som oftest noe de kaller tempoetapper, altså der de gjerne «bare» sykler 4-5 mil i ganske flatt terreng, og der de gjerne starter en og en. Siden de sykler alene, er det (som ofte ellers i konkurranser, høhø) om å gjøre å sykle veldig, veldig fort. Da har racersykkelen noen spesielle bøyler på styret, sånn at syklisten får en mest mulig aerodynamisk stilling, og i tillegg et platehjul som bakhjul. Hele hjulet ser ut som en stor plate. Du kan lese mer om platehjul her: http://illvit.no/teknologi/hva-er-fordelen-ved-platehjul

Den smarte lille eikenøkkelen
Men altså. Eiker. Hvor mange eiker er det på et sykkelhjul? Det finnes selvsagt ikke noe fasitsvar på, fordi det varierer med størrelsen på hjulet, og hjulets stivhet. Dessuten er det som regel flere eiker i bakhjulet enn forhjulet. Eikene kan strammes med en såkalt eikenøkkel, en rund liten metalldings med hakk rundt. Hakkene har forskjellig bredde, og kan derfor stramme eller slakke eiker av ulik tykkelse. (dvs på flere forskjellige sykler). Så putter man altså eiken inn i hakket på eikenøkkelen, helt inntil der eiken går inn i felgen, og vrir rundt. 

Eikene må i utgangspunktet være ganske stramme, og ganske likt strammet, ellers kan man få såkalt «kast» i hjulet. Det vil si at hjulet synes å slenge litt fra side til side når man ruller det. Om ikke selve felgen er skadet og blitt bulkete, kan kast som oftest fjernes, eller minimeres, ved at eikene i området der hjulet «kaster» på seg, enten strammes litt, eller løsnes litt, eller begge deler i kombinasjon.

På innsiden av felgen, rundt hele hjulet, skal det ligge et såkalt felgbånd. Det er et elastisk bånd som ligger stramt mot eikehullene, en slags tape, som er helt nødvendig for at ikke slangen skal sprekke når den pumpes opp og møter de skarpe kantene rundt hullet der eiken kommer opp i felgen.
Felgbåndet må være uskadet og ligge jevnt, og det er lett å skifte ut selv.

Hurtigkobling, eller såkalt QR.
Det er også ulike typer nav og måter å feste hjulet på rammen på, men for at dette ikke skal bli altfor langt, kan vi nøye oss med å kommentere to ting:
På racersykler navets bredde oftest 130mm, på de fleste andre sykler er det oftest 135mm.
Den vanligste måten i feste hjulet til rammen (gaffelen) på, er ved hjelp av en såkalt hurtigkobling, på engelsk kalt quick release skewer, eller bare QR.
Dette er en fjærbesatt stang som trees gjennom et hull midt i navet, og som strammes ved hjelp av en slags mutter i den ene enden, og en spak i den andre. Det holder å bare løsne opp spaken for å få tatt av hjulet.
En annen måte å feste hjulet til rammen på, og som er i ferd med å få en renessanse, er den såkalte through axle, en bolt som gir sykkelen bedre stivhet, men også fordrer at man må ta bolten helt ut gjennom navet før hjulet kan tas av. (= litt mer tungvint)

På størrelsen skal storfolk kjennes

Hvilke hjultyper og størrelser er vanligst på en sykkel? Hjulstørrelsen benevnes vanligvis i tommer, det vil si felgens diameter. En tomme er 2,54 cm, og beskrives ofte med tegnet  ‘‘.
De vanligste størrelsene er
26’’ (som var hjulstørrelsen på stort sett ALLE terrengsykler, såkalte mountainbikes (MTB) inntil for få år siden, og som bruker en dekkdiameter på 559mm),
27,5’’ (som er den nyeste standarden, og oftest står på terrengsykler. Disse bruker dekk med diameter på 584mm)
28’’ (som er vanlig på bysykler og såkalt hybridsykler, altså en sykkel som er en mellomting mellom en racersykkel og en terrengsykkel, samt på de aller fleste racersykler. På racersykler brukes forresten også ofte betegnelsen 700c, så det er ikke rart man blir forvirret.)
29’’ (som er vanlig på syklene som ser ut som de har størst hjul, sykler som gjerne bare blir kalt «twenty-niners», og oftest benyttes off-road).  Jeg sier «ser ut», for både 28’’ og 29’’ bruker egentlig lik dekkdiameter (622mm), det er egentlig ingen forskjell på 28’’ og 29’’.
Forvirring igjen, der altså.
29’’ hjul har bare dekk som vanligvis bygger litt mer ut fra felgen enn dekk til et 28’’ hjul, og har dermed en litt større totalomkrets.

Noen hjul har små hull på utsiden av navet som gjør at man kan feste en skive til hjulet med små skruer (ofte misvisende kalt bolter). En skive er selvsagt nødvendig hvis man har en sykkel med skivebremser, og en sykkel med skivebremser krever altså hjul spesielt beregnet for dette. (mer om bremser en annen gang)

Høy sigarføring, ja vel, men høyprofil?

Høyprofil-felg med hvitt nav. Tøft?

Det første har du sikkert hørt om, men når noen spør om du har høyprofil
, tenker du sikkert ikke umiddelbart på hjulet på sykkelen din? Men obs, obs. Sykkelfelger har forskjellig høyde!
Begrepet høyprofil brukes som oftest om hjulene på en racersykkel, der variasjonen er størst, og indikerer som regel en høyde på 50mm eller mer. Har du for eksempel 85mm høyde, altså fra dekk-kant til eike, kjører du skikkelig høyprofil. Da er du rimelig utsatt for sidevinden, og ikke akkurat fordelaktig utstyrt i lange oppoverbakker, men til gjengjeld er du riktig så aerodynamisk på flatene, og har en «doning» som i manges øyne ser ekstra tøff ut.

The Boss and his cassette

The boss i rød ring
Uten tanke for Bruce Springsteen har bakhjulet på en sykkel to ting som et forhjul ikke har.
Først og fremst et såkalt boss (et aldeles merkelig norsk ord, på engelsk heter det freewheel.) Bosset er en slags sylinder som er festet på utsiden av navet, det kan byttes, og det har spor som gjør at man kan tre på en kassett. Riktig. De fleste bakhjul har nemlig som oftest påmontert en kassett utenpå bosset. Bosset gjør at pedalene kan holdes i ro, selv om navet roterer, og når du trår, gjør bosset at du "får feste" igjen, og kraft blir overført.
Selvsagt kan ikke alle boss «ha på seg» samme type kassett, og selvsagt kan ikke alle hjulnav ha alle boss, men da begynner det å bli sært å gå videre med forklaringen.

En kassett på en sykkel har ikke mye med en gammeldags musikk-kassett å gjøre. Kassetten kalles noe ganger en frikrans, og er snarere en klump med tannhjul i stigende størrelse som står ved siden av hverandre, det minste tannhjulet ytterst, det største tannhjulet nærmest navet. Kjedet går rundt ett av tannhjulene som utgjør kassetten, og tannhjulene har ulikt antall takker, eller tenner om man vil. Det største tannhjulet på kassetten har flest tenner, og bidrar til at det er lettere å tråkke, det minste tannhjulet har naturlig nok færrest tenner, og gjør at det er tungt å tråkke. (fint hvis man vil ha god fart på flat vei og i nedoverbakker)
Kassetten består vanligvis av 7 til 11 tannhjul, og den er med på å bestemme hvor mange gir sykkelen totalt sett har.
På sykkelspråket snakker man for eksempel gjerne om å «ha ni-delt bak», eller «ti-delt bak», som betyr at kassetten, der den står festet på bakhjulet, har 9 eller 10 tannhjul.
Det vanligste på litt dyrere og finere sykler i dag, er 10-delt og 11-delt, mens det for rimelige sykler er vanligere med færre tannhjul.

 
10-delt kassett utenpå bosset
Om bakhjulet ikke er påmontert kassett i det hele tatt, men bare har ett tannhjul som kjedet går på, sier vi gjerne at sykkelen er en singlespeed.

Tannhjulene har selvsagt forskjellig antall tenner, siden de er av forskjellig størrelse. Når noen for eksempel snakker om 11-28, 12-25 eller 11-36, er dette er uttrykk for «utvekslingen» på kassetten, det vil si noe om hvor tungt det er å tråkke rundt på det tyngste giret (som for eksempel har 11 tenner), hvor lett det er å tråkke rundt på det letteste giret (som for eksempel har 28 tenner), og hvor mange alternativer man har mellom disse ytterpunktene.
Mer om dette når vi kommer til gir og krank.

Helt på felgen

Et uttrykk som beskriver en tilstand man helst ikke vil være. Så også i sykkelverdenen.
Derfor til slutt noen ord om dekk, som bokstavelig talt avhjelper tilstanden, og som kommer i et utall av tykkelser og bredder, med og uten knaster, alt etter bruksområde. Dekk man kan brette sammen er som regel lettest, disse kalles ofte bare for folding.
De fleste dekk ledsages av en innvendig slange som pumpes med luft. Og her er «hemmeligheten»: Hjul beregnet for dekk som har slange inni seg, kalles på engelsk for clincher. Det er et ord som også er ganske vanlig i det litt mer avanserte norske sykkelspråket.
At dette i det hele tatt har et eget navn, må sees i sammenheng med at det også finnes hjul som er laget for dekk som ikke trenger, eller skal ha, slange inni seg.
Dekket limes rett og slett på felgen, og herligheten får plutselig betegnelsen tubeless. På racersykler kalles denne varianten gjerne pariser.
Dertil: Dekk beregnet for asfalt, som er påsatt en terrengsykkel, kalles ofte for slickers.
Artig, ikke sant?

Sånn. Da vet du dét. Og som Bama sier i reklamen: «Og det du vet, har du godt av.»
Eller…kanskje ikke nødvendigvis, da.

Ready-set-go



Velkommen til en tidlig oppstart av årets blogg :-)

I ettermiddag raser kulingen ute her jeg befinner meg, og regnet pisker på ruta, men snart skal solen atter skinne.

Reiseskildringene får vente til den nære verden blir et litt varmere sted, men som du sikkert har lest: Nord-Norge here we come!


Hovedturen skal også få sin oppvarming gjennom et par korte og fyndige forspiel på to hjul, og rapporter følger. Turene her er foreløpig hemmelig, men the Cat kan love stor geografisk spredning.

Mens vi venter på våren og forsommeren, kommer det noen drypp nå og da om delene som sammen utgjør denne fantastiske pedal driven recreation vehicle. Det blir en slags oversettelse av syklistenes stammespråk til en terminologi forståelig for folk flest. Sykkelanatomi "for dummies". Altså de fleste av oss.

Men denne uka: Er du glad i sykkel, har du virkelig litt av hvert å velge mellom. Mangfoldet i sykkelverdenen er stort, og alle kan finne «noen som passer for meg». Her er litt av utbudet :-)


VELTEPETTER.
Fordums storhet. Bokstavelig talt.
Og balansekunst.

ENHJULING.
Mer balansekunst. Sirkus neste.

         
                          
           

KOMBISYKKEL.
Retro, og ofte sammenleggbar.


BMX-SYKKEL.
For de lekne. Brukes i
skateanlegg og i konkurranse
i jordløyper.
BMX står for
Bicycle Moto Cross.


RACER.
Fullblods fartsmaskin for landeveien.


CYCLOCROSS-SYKKEL.
For de som vil bruke racer'en i
røffere terreng. Vanlig racer med
bredere dekk, oftest
med knaster. Skjermer ikke flaut.

.
FIXIE.
Stilrene sykler med kort styre eller
bukkestyre. Som oftest bare ett gir
og strippet for stash og merkevaredeler.
Oftest fargerike felger.


CRUISER.
Tunge og stilige, for byen og de lange
starndpromenadene...


TERRENGSYKKEL.
Dempegaffel selvsagt.
Og brede knastedekk. 


FULLDEMPER.
Fjæring både her og der.
Typisk stilsykkel for de mest 
ujevne underlagt
og hårete nedoverbakker i terrenget.


FATBIKE
Sykkel med ekstreme hjul og dekk.
 Ganske ny variant for de som vil
ha noe spesielt. Tjukkas som takler
 både snø og gjørme bedre enn de fleste.


SPARKESYKKEL.
Eneste uten pedaler
Fortsatt en sykkel?


TREHJULSSYKKEL.
For de som trenger litt ekstra støtte.

LIGGESYKKEL.
IKKE for de late.





EL-SYKKEL.
Hm. For de som vil jukse litt.




TANDEMSYKKEL.
For de uadskillelige.




KATE.
Hybrid med butterfly-styre.
Og langtur-ambisjoner.