Epilog

På vei med SK4543 til Oslo er det, etter en akkurat passe fornuftig kveld med smak av uteliv i sommervarme Alta, tid for litt ettertanke, og en oppsummering av årets sykkeltur.

Det var forøvrig etablissementet Barila pub, der utkasteren kommer fra Canterbury i England, og dama bak bardisken kommer fra Symi i Hellas, som trakterte de ferdigsyklede i går aften. Internasjonalt tilsnitt, der altså.
Vi slår samtidig raskt fast at finnmarkinger er veldig hyggelige folk, og med det får vi la akkurat den delen av reportasjen ligge.

På Thon Hotel Alta kan vi konstatere at alle bemøtes med et smil og en strålende serviceinnstilling. Store grupper av reisende kom og gikk, og høyt aktivitetsnivå betyr alltid et bra produkt, noe vi kan skrive under på. Tusen takk til Linda og alle ansatte vi møtte på Thon Hotel Alta for at dere gjorde avslutningen på turen vår så fin. Vi hadde det godt hos dere. Fortsatt riktig god sommer!

Jeg har skrevet flere epiloger før. En til hver av de tidligere bloggene, der jeg har prøvd å sette ord på hva som er så fantastisk med å drive og sykle rundt sånn. År etter år, liksom.
Du kan lese dem.
Jeg vet ikke om jeg greier å si det noe bedre enn jeg har gjort før, og jeg vet ikke om jeg engang skal forsøke. Jeg har snakket om Gremlinen på skuldra som hindrer deg i å gjøre det samme, eller noe tilsvarende. Å gjøre DIN greie. Den som sier " du er sprek du, jeg hadde aldri greid noe sånn". Den som gir deg vondt i viljen, og sørger for at du holder deg inaktiv og lat.
På sett og vis handler det om livsstil, å være sulten på livet, og om balanse. Hvor balansepunktet ligger for den enkelte er individuelt, men jeg innbiller meg at ytterpunktene er helsefanatikeren som flyr opp og ned flere fjell i uka, og aldri tar seg en skikkelig rotbløyte, på den ene siden, og den som lever i en mer kronisk rotbløyte på den andre siden. Og da kan vi inkludere røyk, usunn mat i store mengde, dop for den saks skyld, og generelt altfor mye inaktivitet.

Årets sykkeltur har, som tidligere, vært basert på grundig planlegging. Jeg har gått høyt ut og beskrevet start og stopp for hver etappe, lenge før den har vært syklet. Det har ikke foreligget noen plan B.
Samtidig er det i et prosjekt som dette svært mye som KAN gå galt. Fly eller ferger som en ikke rekker,  og som med det snur opp ned på hele planen. Sykler som bryter sammen og trenger verkstedbehandling. Kjeder eller girvaiere som ryker, dekk som sprekker, bremser som svikter eller låser seg, eiker som knekker.
Så kommer trafikken. Det er farlig å være i trafikken, det er farlig å være syklist i trafikken. Et øyeblikks uoppmerksomhet kan få katastrofale følger. Man er sliten.
På toppen kommer kroppen. Ryggen, knærne, skuldrene, alt må tåle en viss belastning. Melkesyra i lårene må takles.

I lys av det overnevnte skal det ikke legges skjul på at det har vært både en fysisk, og ikke minst en mental, prøvelse. Det kreves disiplin for å holde seg til en stram tidsplan dag etter dag. Og blogge absolutt hver dag, også når du kjenner deg dødssliten og mest av alt vil legge deg i horisontalen og lukke øynene.  Du vet hvor mye som kan gå galt, hver dag. Spesielt denne gangen var det slik, siden vi har vært tre stykker på deler av turen.
Man er litt ekstra på vakt hele tiden.

For deg som har fulgt bloggen, har det sikkert hørtes ut som det har vært en fantastisk tur. Og det har det sannelig vært. Vi sitter igjen med minner for livet.
Vi har syklet nærmere 700 kilometer på ei uke. Vi har opplevd alt fra 24 grader og solskinn til 6 grader og regn. Vi har klatret over fjell, forsert vidder, trillet langs blikkstille fjorder, utfordret underhavstunneler, besøkt koselige byer, fått 15-kilos fisk på havet, møtt fantastiske mennesker og konstant fått bruke kroppen. Alt på en uke.
Som jeg har sagt før: Sykkel-livet lever.

Du kan gjøre det samme, så fremt du ikke har åpenbare fysiske skavanker. På din måte, i ditt tempo. Men lytt til de som har prøvd før deg. Vi har møtt en del langtur-syklister på vår vei. Noen med siste skrik av utstyr, men syklende i caps, joggebukse og joggesko. Uten hjelm ER faktisk ikke kult, selv om noen voksne fortsatt later til å tro det. Hjelmen er det minste du kan ta med når du likevel er nedlesset i bagasje. Noen kjører med så mye bagasje at det ser ut som de har med hele livet sitt. På sykler med dempegafler og påmonterte traller, tunge som bly. Jeg skjønner det ennå ikke.

Da har jeg mer sans for tyskeren jeg hørte om, han syklet helt UTEN bagasje, og hadde kun med seg toalettsaker. Han hadde rett og slett sendt ei lita pakke med posten til hvert av sine overnattingssteder på forhånd. Fylt av rene klær og litt godsaker. Når han kom fram for dagen, skiftet han til rene klær, og sendte pakka med skittentøy hjem igjen, returporto betalt.
Genialt, ikke sant?

Vel. Det meste er sagt for denne gang.
Men de som kjenner Richie the Cat, vet at det sannsynligvis kommer et nachspiel. På sykkelsetet, altså. En siste 2-3 dagers tur, som selvsagt også skal få sin plass her på bloggen.

Til slutt noen takk. Til Knut Hansvold i Nordnorsk Reiseliv AS for støtte og åpning av dører, til våre utrolig imøtekommende og positive vertskap langs ruta, til min kjære der hjemme for tålmodigheten og friheten, til Martin for sykkelkofferten, til mine fantastiske sykkelkompiser Erling og Øyvind, som aldri har klaget et øyeblikk, og som har stått distansen med bravur. Uten dere hadde ingenting vært det samme.

Og selvsagt takk til DEG, for at du har lest denne bloggen og fulgt meg på tur. Det setter jeg stor pris på.

Sjalabais, og fortsatt god sommer alle!

PS fra Erling: 
Jeg er priviligert som fikk bli med på Tour Richie for tredje gang. Dette har for meg blitt den ultimate måten å se og oppleve landet vårt på. Som alltid var turen utrolig godt planlagt og nok en gang gikk det meste på skinner selv om vi syklet. Fantastisk start i Tromsø, og derfra gjennom variert og spennende natur og vær, men med godt selskap og god mat hver dag. Sørøya med havfiske var høydepunktet på en variert og opplevelsesrik tur, men jeg vil huske alle stedene for ulike, unike opplevelser. Jeg har blitt enda mer glad i vår nordligste landsdel. Takk for turen!

PS fra Øyvind:
Da var årets tur med The Cat over for i år. Jeg slengte meg på i Sørkjosen og fikk med meg par og 30 mil gjennom Nord-Troms og Finnmark. Spesielt huskes Øksfjords ville natur, og ikke minst Sørøyas trolske og frodige landskap, med sitt arktiske preg. Foruten å få lov till å utfolde seg aktivt i all denne flotte naturen, vil jeg si at livet på veien er svært tilfredsstillende, da man hver dag får se resultatene av innsatsen man legger ned. Det kan man ikke alltid si om hverdagens trivialiteter. Til tross for at jeg har vært sliten hver dag har jeg gledet meg til neste dag, hver kveld. Så bra har det vært. Takk for turen Richie!

Farvel Alta, farvel Finnmark. For denne gang.

Snipp, snapp, snute

Eventyret ute. Som det heter i eventyret. Der ender det jo alltid godt. Og med Richie the Cat sitt sykkeleventyr i Nord-Troms og Vest-Finnmark i 2017, kan man heldigvis, med rette, si det samme.
Noen ganger er man bare glad for at ting kommer til sin ende. Andre ganger er slutten bare trist, som når man vet at den kommer, men helst vil lukke øynene for den. Ja, sånne tanker satt jeg med i hodet da vi syklet siste etappe i dag, og før jeg blir for sentimental: I morgen kommer, som sedvanlig, en epilog, et etterord, en oppsummering av turen, og den kan nok bli fylt av både refleksjoner, tanker og følelser.

Men altså, tilbake til i dag. Vi er strålende ankommet Thon Hotel Alta etter 86,5 kilometer sykling, og der er vi som håpet blitt tatt imot på aller beste vis. Vi har til og med flott utsikt til den spektakulære Nordlyskatedralen.
Finnmarks største by skal berusles, for å bruke et ord som ikke finnes, og vi skal kose oss her gjennom lørdagskvelden.

På Skaidi Hotel i Skaidi styrer ho Birgit, og takket være henne har vi fått en solid oppladning til siste etappe, tusen takk for all snarrådighet og gjestfrihet, og ikke minst god mat. Oppholdet på motellet har gitt enkelte, som nok var mer slitne enn andre, en anledning til et tosifret antall timer med søvn, og i dag har solen atter smilt. Bokstavelig talt. Fortsatt god sommer til dere på Skaidi Hotel!

Det var velsignet å våkne i morges og se at himmelen var blå, og at gradestokken hadde pekt oppover. Og da lar vi skadefro ligge, i den forstand at det i følge VG Nett var meldt "store mengder nedbør over Østlandet" i løpet av helgen.
Vi hadde en utfordring foran oss, i hvert fall på papiret. Vi skulle nemlig over Sennalandet, ifølge Store norske leksikon omtalt som "en øde fjellstrekning mellom Kvalsund og Alta".
Vi ble advart av et digert, oransje skilt da stigningen begynte, sånn med veibom og blinkende lys just in case, og advarsel på engelsk: Beware of reindeer.

Så skulle det bli i stedet bli en magisk sykkelopplevelse på E6 over vidda, med mjuke, slake stigninger, fønvind i hjelmen, blå, blå himmel over oss, og lange rette strekninger.
Endelig kunne vi legge bort superundertøy og tjukke jakker, det var tid for korte gevanter, det var Finnmarks-sommer plutselig, på toppen av alt: Helt mygg -og kleggfritt. Da er det ikke rart at vi greide hele 67 kilometer før vi omsider fikk tatt en lunsjrast.
Det skal riktignok sies at enkelte i ettertid synes det "periodevis var litt for høyt tempo", men hele laget kom uansett, som seg hør og bør, samlet til mål i Alta. Og da gjør det ingen verdens ting at det utover ettermiddagen har skyet til litt.

Det er ikke så mye mer å si i skrivende stund, bildene fra i dag taler forhåpentligvis for seg.
Livet er en landevei.
Nå skal vi samle tankene, og inntrykkene gjennom uka som ligger bak oss, som for to av oss har betydd nærmere 70 mil på sykkelsetet.
Tiden er inne for å trykke på livets gyldne pauseknapp, som Frydelund så lyrisk uttrykker det på ølboksene.

Takk for at du leser, håper du er tilbake i morgen kveld😊

Klar for siste dyst.

Langs Repparfjordelva på vei opp Sennalandet.

....og med nærhet til naturen

Liten stopp for bare å nyte.

Verdens beste Biker Team i fri dressur i norsk viddelandskap.

Sommer i Norge. Nemlig. Øyvind langt der fremme.

Brua over Altaelva. Snart framme!

Alta panorama.

Dagens beste room with a view. Dette er Nordlyskatedralen.

Landet mellom to elver som løper sammen

Et slags forsøk på litt samisk oversettelse der.
Vi er trygt ankommet Skaidi, knutepunktet der veiene til Hammerfest, Alta og Nordkapp møtes. Og der Skaidielva og Repparfjordelva møtes. De trenger ikke alltid så mange ord, samene. Skaidi, altså.
Nye 92 kilometer sykling er tilbakelagt.
Og vi har fått oss den første lille "nesestyver", men den kurerte ho Birgit på villmarkshotellet Skaidi Hotel ganske umiddelbart. Mer om det om litt.

Kvelden i Sørvær på Sørøya i går var magisk, og Sørøya Havfiske Cruise, representert ved skipper Cato, har mye av æren for det. Vi har nemlig latt sykkel være sykkel en stakket stund, og vært på dyphavsfiske.

45 minutter rett ut på havet gikk ferden, og det duvet etter hvert riktig så bra på bøljan blå. Dermed gikk det som det gikk, herr Erling, forøvrig fra traktene omkring sjøfartsbyen Mandal, måtte ta delvis telling halvveis, og alliere seg med båtripa for å muligens å rope etter elgen. Jeg sier muligens, for da Erling igjen dukket opp, med litt mindre farge i kinnene, og så våre skjelmske blikk, kom han oss i forkjøpet.
- Måtte bare spytte litt, forkynte han avvæpnende. Akk ja, den fiskemedaljens bakside.

- Dokker får ikke bedre vær enn det her, sier skipper Cato., i det vi ankommer fiskefeltet. Det lå tyngde bak det utsagnet. Vinden hadde plutselig løyet helt. Vi skuet utover stille hav og blå flekker på himmelen. Vi var ledsaget av et 30-talls søte havhester i vannet rundt båten.

Sørøya er viden kjent for fisket, og kan skilte med en rekke verdensrekorder hva storfisk angår. Og jammen var det smått utrolig.
For å gjøre en lang historie kort:      
Begrepet "det er mange fisk i havet" fikk virkelig en bokstavlig mening. Seien bet villig vekk - hele tida.
Fiskeentusiasten Øyvind stakk av med bestemannsprisen med to torskerugger på over 15 kilo, Erling fikk sin egen personlige rekord med en 10-kilos skrei og en sprek 5-kilos sei, mens the Cat tok en ny variant av catch and release: Et monster, i følge skipper'n sannsynligvis ei kveite, som var så lite villig til å bli med opp fra dypet at snøret røk tvers av.

Som det nå enn var, var det to oppglødde gutter som stod for utsøkt bevertning hjemme i huset utpå kvelden: Fersk, egenfisket skrei og sei.

Vi vil få takke Gulli og Cato i Sørøya Havfiske Cruise så masse for gjestfriheten, dere har virkelig et topp produkt som mange burde benytte seg av. God sommer!

- Dagen varer så lenge det er lyst, sa Øyvind poetisk idet mobilklokka ringte klokka 04.00 i morges.
Vi hadde en hurtigbåt til Hammerfest å rekke, og den båten går bare annen hver dag. Om å gjøre å legge inn god sikkerhetsmargin, med andre ord. For å fange opp de fleste eventualiteter. Det var snakk om 36 kilometers sykling til båtanløpet i Hasvik, over den fortsatt mildt sagt kuperte Sørøya.
Den eneste eventualiteten som inntraff, var at himmelen åpnet sine sluser med bare 6 kilometer igjen, noe som gjorde at vi fikk lov til å gå ombord i båten kalde og gjennomvåte.

Etter en båttur på to timer, som bare tok en time og trettifem (fortsatt stille hav), var det godt å sette seg på Ellens bakeri i Hammerfest og spise, drikke, og tine skikkelig opp.

De siste 56 kilometerene inn i Kvalsund kommune, gikk helt fint. Sola tittet fram, avløst av en og annen kort regnskur.  Vegen ble etter hvert så flat og fin, at vi med det lille som var av vind delvis i ryggen, kunne tilbakelegge et 3-milsstrekk på under timen.

I Skaidi, dagens bestemmelsessted, ventet riktignok Birgit på stedets flotte hotell, men her kommer vi til "nesestyveren": Hun hadde tatt feil av dagen. Hotellet var smekk fullt.
Galgenhumoristisk tenkte the Cat at selvsagt, noe MÅTTE jo gå til et visst sted.
Men Birgit visste råd. En rask konferering med den joviale svensken på Skaidi kro og motell rett nedi veien, forøvrig med det kjekke navnet Rikard skulle det vise seg, og vips så var saken biff.
Sykkelbloggeren og hans følge ble installert i et helt fint tremannsrom.

I kveld har det lysnet skikkelig opp, og vi har latt oss friste av kulinariske nytelser på Skaidi hotel. Dette er virkelig et flott sted, både utseendemessig  og innholdsmessig. Da passer det veldig bra å ha en slik strategisk plassering for veifarende, enten de kommer i bil, buss eller på to hjul, som oss, enten de skal til Nordkapp, Hammerfest,  Alta, eller....kanskje helt til Kirkenes.

I morgen sykler vi siste etappe for denne gang, sjarmøretappen på drøye 85 km til Alta, der vi gleder oss til å komme "hjem" til de fantastisk positive menneskene på Thon Hotel.
Selv om vi innerst inne gleder oss til et par andre ting også, er det noe du må vente til i morgen med å få vite.
At vi er småtrøtte i kveld etter den brutalt tidlige reveljen, er kanskje ikke noe understatement.
I morgen derimot, er atter en dag.

Havet venter....

Øyvind med to trofeer. Han kalles heretter bare 2 x 15.

Sprek sei, sprekere mann.

Ankommer Hammerfest.

Øyvind skuer mot syd.

Stadig nye veifarende å se.

Den andre Kvalsundbrua på årets tur....

Flotte Skaidi Hotel, ferdig etter 92 km.

Dit veien stopper

Ok, jeg trekker tilbake det med tempoetappe.
Det har blitt 36 kilometer på sykkelsetet, ja så menn, men veien langs sjøen på Sørøya er såpass kupert at selv de ivrigste treningsfantastene vil finne rikelig anledning til å legge inn noen heftige intervall-drag.

Men først noen ord om kvelden i går.
Som antydet ble det noen strålende samtaler om både jakt og fiske. Sønnen "i huset", han Bilal, ekte sørøyværing, er 18 år og allerede dreven hva både jakt og fiske angår, og han kunne levende berette om spektakulære opplevelser både fra fiskefeltene utenfor øya og savannen i Sør-Afrika.
Pappa Ahmad, vår hjelpsomme vert med røtter fra Libanon, og som har vært her i 20 år, var ditto entusiastisk.
- Se her, sier han og viser Sørøya på Norgeskart på et nettbrett. -Det er ingenting her....sier han...og peker ut i havet.
- Ja,ja,ja, sier Øyvind oppglødd.

- Bjørnøya neste, liksom! 

Gjett om noen allerede vet at de skal tilbake. Øyvind har allerede halvveis lagt opp ei vandrerute over øya, etter utmerket guiding fra vertskapet.

Med deres eventselskap Big Fish Adventure kan man i tillegg til å bo på fullservice-hotellet, velge innkvartering i romslige sommerhus, noen med privat flytebrygge, eller leilighet med vakker havutsikt.

Tusen takk for et fantastisk, om enn alt for kort, opphold hos dere, og riktig god sommer videre.

Til syklingen: - Det er grønt og frodig her, hadde vår vertinne Mona sagt. - Vi har Golfstrømmen rett utafor døra. 

Det hadde hun jammen rett i. Det er noe Færøysk over Sørøya. I lett duskregn som ga seg underveis, fikk vi privilegiet å sykle den spektakulære veien til veiens ende, til idylliske lille Sørvær. Med utsikt til stupbratte klipper og havørn og ærfugl og tjeld og hekkende måkekolonier, og med hele 9 passerende biler på 36 kilometer, er det bare å slå fast at det å sykle her, har vært en stor opplevelse.

I Sørvær er vi blitt tatt godt imot av han Cato fra Sørøya Havfiske Cruise, som har innlosjert følget i et eget, digert hus med alle bekvemmeligheter. 

Cato er i tillegg skipper'n på båten som snart skal ta oss med ut på havet for å teste teorien om Norges beste havfiske. Det er nesten vindstille, og jammen har ikke sola også tittet frem. Det er fare for at det kan bli en minnerik opplevelse.

- Håper på ny rekord  sier Erling.  - Den største jeg har fått er 3,7.
- De hiver vi ut igjen, sier Cato.
The Cat, ikke helt utlært når det gjelder havfiske på disse trakter, var et øyeblikk der litt usikker på om Cato tøyset eller ikke.

Øyvind har i kveld lovet å kokkelere nyfisket....fisk.
-Du får to retter! skynder Erling seg å legge til, vel vitende om at vi ikke vet hva vi får...

Vi skal altså ut på havet. Vi skal "dra på Lopphavet", faktisk. Bokstavelig talt. Noen husker kanskje uttrykket fra den gamle hørespill -og tv-serien  om Stompa.

Hvordan det gikk på Lopphavet, får du vite i morgen. Den blir uansett grytidlig, den morgenen, for vi må være tilbake på sykkelsetet før klokka 5 for å rekke båten fra Hasvik til Hammerfest. Vi skal videre til Skaidi i Repparfjord. Skjærer den øvelsen seg, må hele resten av turen legges om, og det ønsker vi jo selvsagt ikke....

Lykken er en sykkeltur - på Sørøya.

Her stuper det ned til kommunesenteret Breivikbotn.

Blomsterflora, faktisk.

Syden i nord.

Minner om Færøyene. Sørvær i det fjerne.

Nesten fristende med et sjøbad. Nesten.

Med dagens mål i sikre. 

Ankommet dit veien stopper. Magisk sted.

Fra kald til varm på et øyebllikk

Nå er vi jammen meg ankommet et eksotisk sted hvis man først skal være sykkelblogger i eget land. Sørøya, Norges fjerde største øy, og ikke langt sør i det hele tatt. Tvert i mot faktisk, etter de flestes oppfatning.
Etter et skvulpende havstykke med ferge i en time og 25 minutter fra Øksfjord kunne vi
sette bena (og hjula) i Hasvik kommune, som blant annet kan tilby det som kanskje er Norges råeste havfiske. Mer om det senere.

Ytterligere snaue 80 kilometer sykling er gjennomført, og det har vært kaldt.
Øksfjord kunne for eksempel, ifølge Google, skilte med 3 grader. På toppen fikk vi en litt vel frisk nordavind i fleisen de siste mila utover langs Øksfjorden, akkompagnert av periodevis surt regn.
Men vi klager aldeles ikke, vi befinner oss tross alt oppe i Vest-Finnmark. It comes with the territory, som det heter.

Tusen takk til Kjersti på Sekkemo camping for et trivelig opphold i ei intim lita hytte. Vi kosa oss bra hos dere, og anbefaler alle veifarende å ta ei natt eller flere på denne plassen med den fantastiske utsikten. God sommer videre!

Vi skjønte allerede før vi  trillet igang klokka 0859 i morges at det var lurt å ta på seg det som var av varme klær, for vinden var plutselig betydelig mer til stede. Men det som er lurt i øyeblikket, er ikke alltid lurt er kvarter senere, for vi kjørte ganske umiddelbart inn i ei rimelig heavy stigning mellom de små tettstedene Badderen og Burfjord. Den varte og den rakk, den bakken, og plutselig var vi mer varme enn godt var.

I Burfjord måtte vi ha en pitstop og lette en smule på gevantene,  mens vi speidet i alle himmelretninger etter stedets definitivt største kjendis, Carina Olset. Men Burfjords store datter var ingen steds å se.

Nøyaktig klokka 11 syklet vi inn i Finnmark fylke, for anledningen representert ved Alta kommune. Men Alta kommer vi tilbake til senere.
Etter hvert kunne vi forlate E6 og sette kursen rett nord, mot Øksfjord. Vi visste at det kom en tøff stigning til, etter å ha konferert nettet og beretninger fra de som hadde syklet veien før oss. Den kom, ganske riktig, etter det lille stedet med det talende navnet Tappeluft.
Men i ærlighetens navn må The Cat melde at den bakken i det store og hele var en skuffelse.
Om det skyldtes inntaket av en gel og en banan før kraftprøven tok til, eller den korte stoppen oppi lia for å konsultere et tosifret antall reinsdyr som beitet rett inntil veien, skal være usagt. Faktum er i alle fall at best som vi virkelig var kommet inn i en jevn bakkerytme, var bakken over, etter 3 små kilometer.

I det vi gikk i land i Hasvik på Sørøya, merket vi noe rart alle tre. Det var noe spesielt her, noe merkelig tiltalende vi ikke greide å sette fingeren på. Vi ble bare umiddelbart betatt, uten at vi trengte å si så mye til hverandre.
Og verre skulle det bli. For ikke å si bedre.
Richie the Cat tok av sykkelhjelmen og forsvant inn døra på Hasvik hotel, forøvrig fullbooket for anledningen, og det første han ble møtt av, var et brett med edle dråper i glass med høy stett, type apertiff. Sammen med et varmt velkommen. I lobbyen var det dessuten fullt av folk.
Lettere forvirret og med et millisekunds bekymring over at kjendisstatusen var kommet helt ut av kontroll, ble han imidlertid fort gjort smilende oppmerksom av hotellets eier, ho Mona, på at det var et lite miniloppemarked på gang, i anledning hotellets 40-årsjubileum.
Det fikk ikke hjelpe. The Cat var solgt. Noen steder er det bare godt å komme. Du merker det med en gang, og det skjer ikke ofte. Hasvik hotel er et slikt sted. Vi gikk fra kald til varm på et øyeblikk.
Det er så tydelig at Mona og Ahmad og Charlotte og de andre som jobber med turisme knyttet til hotellet, er stolte av den vakre øya si. De snakker varmt om øya, og vil gjerne fremme sykkelturismen her. Og da gjør det ikke noe om det er litt småkaldt ute. Vi gleder oss til å prøve i morgen, og få se at de har rett, og vi er i tillegg blitt "lovet" en regnfri dag.
I anledning morgendagen nøyer vi oss med en 36 kilometers tempoetappe ut til øyas ytterste utpost, bittelille Sørvær.

Etter snart 50 mil på ikke altfor mange dager, og en litt variabel søvnkvalitet, skal det ikke legges skjul på at det begynner kjennes litt på kroppen.
- I dag må det bli enten full fest eller rett i seng, sa Erling da han sank ned i skinnstolen på ferga, særdeles sliten til ham å være.
Med tanke på at Hasvik kanskje ikke direkte er verdens navle hva uteliv en onsdags kveld angår, tenkte the Cat i sitt stille sinn at det selvsagt var en ørliten fare for at det kan gå mot det sistnevnte.

Men det var før han kom "hjem" til Hasvik hotel for dagen. Varm på et øyeblikk, altså. Både i kropp og sjel. Her skal vi nok kose oss litt med både fast og flytende føde, og hvem vet, kanskje vanker det en og annen røverhistorie om det eventyrlig havfisket her oppe, fra gjengen i Big Fish Adventure, som er hotellets datterselskap.

Bli med oss!

På "stripa" i Burfjord. Carina???

Trolsk morgenstemning langs nok en stille fjord.

Kort benstekk. Vakre Finnmark.

Tappeluft lovet både opp og nedoverbakker. Big deal. 

Reinsdyr nemlig, ikke elg eller rådyr.

Hva i H......gjør vi nå? Fra veien utenom Øksfjordtunnelen.

Ferga til Hasvik, Sørøya. Avgang kl 16.10.

Øksfjord i det fjerne. Loppa kommune, der altså.

Hurtigruta skal samme vei som syklistene.

....and then they were three

Dagens overskrift er hentet fra en plate med det gamle megabandet Genesis (Phil Collins husker du kanskje), som ga ut et praktverk etter at både det ene og det andre band-medlemmet hadde stått av. For Richie the Cat's del var det omvendt, for omtrent idet formiddag ble til ettermiddag stod en forventingsfull Øyvind på lille Sørkjosen lufthavn og tok imot duoen som ankom møtestedet fra Skjervøy, helt etter skjema.
Etter at Jack var skrudd sammen til den sykkelen han nå en gang er, fikk Øyvind smake på 58 av dagens 103 kilometer lange, relativt tøffe etappe.

Vi vil takke Marianne og alle andre på koselige Hotell Maritim på Skjervøy for strålende forpleining og for at vi fikk anledning til å lade batteriene i flotte omgivelser. Fortsatt god sommer til dere, vi kommer gjerne tilbake til Skjervøy en annen gang, og da er det ikke noe tvil om hvor man burde bo.

Og hva oppladde batterier angår, var det absolutt på sin plass, for da vi våknet i 7.30-tiden, viste gradestokken hele 5 grader på selveste amerikanske nasjonaldagen. Ute regnet det, akkurat som herr Erling hadde forespeilet. Vi måtte like fullt hive oss rundt og sale på, Øyvind og Jack ventet på Sørkjosen, begge flybåren fra Oslo, så det var bare å ikle seg alt av superundertøy og regntøy og trille av sted. Hva er vel bedre enn dette, tenkte The Cat etter 100 meter, vel vitende om at han bedrev suggesjon som hadde vært en hypnotisør verdig. Det var liksom Mann mot Natur et øyeblikk der,  og  vi savnet Bear Grylls og mors kjøttkaker og en palmestrand på en Stillehavsøy, men søren heller, vi var langt oppe i Nord-Troms og ingen av delene var i nærheten.

Skjervøy er dessuten formet slik, at man omtrent må helt opp på øyas høyeste punkt for å komme til og fra kommunesenteret med samme navn, så da var det bare å trekke pusten dypt og ta det rolig fra start.

Før vi ankom den skumle Maursundtunnelen (se gårdagens blogg), fikk vi et ugreit stykke på gjørmete grusvei utenom en annen tunnel, og da vi endelig var oppe av dypet, så både vi og syklene ut som vi hadde deltatt i i en eller annen trailkonkurranse. Med andre ord ikke akkurat rene og nyvasket.

Til alt overmål sluttet det imidlertid å regne, temperaturen steg noen grader, vinden skrudde seg omtrent helt av, og værgudene smite til oss resten av dagen, selv uten tilbud om sol.
Første skikkelige stigningen fikk vi rett etter å ha koblet oss på E6 igjen, og den bakken lå ikke akkurat inne på kartet i hodet, for å si det sånn. Over toppen kom vi oss uansett, og etter å ha plukket opp Øyvind, ble det en lang og lat lunsj i Storslett, Nordreisa kommunes mest urbane alibi. Koselig plass, Storslett, der elva Reisa renner ut i havet.

De neste tre mila gikk unna som en drøm, og det var godt å være tre om å ligge i bukken, før turens kanskje største kraftprøve ventet: Kvænangsfjellet.
Ikke verdens høyeste fjell kanskje, men nok til å få bom og lysende veiskilt med "Kvænangsfjellet åpen" og blinkende lys og greier.
Det ble 400 høydemeter på et par kilometer, heftig nok for de aller fleste med tung sykkel og 8 mil i beina. På toppen ble vi møtt av 3 graders varme, snø i veikanten og kommuneskiltet til Kvænangen kommune.

Utforbakkene var til gjengjeld euforiske, og Kate registrerte hastighet helt oppe i 67 km i timen.

Før vi visste ordet av det, var vi plutselig framme for dagen. På superidylliske Sekkemo camping ventet ho Kjersti på oss med tilbud om varm dusj og innkvartering i standsmessig hytte, med fantastisk utsikt over fjorden og Sekkemobukta, og med snødekte fjell i bakgrunnen.

Det er rett og slett en magisk vakker kveld i Kvænangen, og selv om Syden-temperaturen har uteblitt, er det vindstille og nærmest myggfritt.

Mine sykkelvenner har disket opp med ekte Trøndersodd på boks, et hellig måltid minst EN gang når man er på langtur, like uunnværlig som brødskive med majones og vossafår.

I morgen sykler vi etter planen inn i Finnmark fylke og Loppa kommune, før turen går mot nok et høydepunkt: To dager på selveste Sørøya.

Og du. Ying og Yang er med. Takk for at du følger meg på tur.

Regntung morgenutsikt fra Skjervøy havn.

Superhotellet ligger vakkert til.

Kunne med fordel ha svingt en tur innom på morran. 

Nord-Troms på sitt beste.

Lykkelig gjenforent på Sørkjosen.

Summit Kvænangsfjellet.

To slitne syklister når toppen.

Fantastisk utsikt på Sekkemo camping.

Ser ut som gulprikkete jakke etter gjørmesykling.

"Friskt" er ordet

Vi våknet, som fryktet egentlig, til et ganske brutalt sceneskifte hva været angår. Fra gårdagens nærmere 25 grader på det luneste, til 7 grader og regn, faktisk. Og det var på sykkelsetet, et sted der the Cat forøvrig alltid vet å finne god tid til å reflektere over både fortid, nåtid og framtid, at overskriften datt ned i hodet på ham.

Regnet sildret ned mens milene forsvant bak oss, der vi jobbet oss nordover på E6. Og alle som har vært ute i mange timer i forflytning mens det drypper fra himmelen, vet at man uansett blir gjennomvåt til slutt, nærmest uansett hva man ikler seg av regbukser og skoovertrekk og slike ting.

Småkjølig som det også var, tok vi 5-minutters drag på omgang for å brøyte nordavinden, og etter en relativt tidlig ankomst til vakre Skjervøy, kan vi konstatere minst to ting:
At dagens etappe, til tross for at vi ble både våte og kalde, ble kortere og greiere enn the Cat så for seg (vi stoppet på drøye 80 km), og at varm og våt alltid er bedre enn kald og våt,
Det siste helt uten hentydninger.

Men altså. Kaldt og vått. The Cat kunne trøste seg med at "ungdommen", som denne gangen ikke våknet ved siden av ham, men i en helt annen etasje (så stor var hytta), hadde en minst like stor antydning til vondt i viljen.
Vi måtte uansett kaste oss ut i det, og forlate det flotte stedet vi var på.
Vår vert Haakon grunnla selv den første Fablab for over ti år siden, og i dag er det ikke mindre enn 4000 Fablabs i 120 land over hele verden. Her i Lyngen, der hovedhuset og hyttene var formet etter inspirasjon av en vikingleir,  har de både kongelige og kjendiser på gjestelista (vi nevner ikke navn),  og de kommer stadig tilbake. Med over 70 topper over 1000 meter i Lyngsalpene, er det heller ikke rart at bortimot 40 Mountain guides fra hele Europa gjør faste bookinger her, noen har signert seg inn helt fram til år 2030...
Stedet er også en internasjonal inkubator for gründervirksomhet, innovasjon og kreativitet, noe han Haakon kunne gi mange spektakulære eksempler på. Og som jeg sikkert kunne skrevet mange sider om alene.
Vi får nøye oss med å si tusen takk for all gjestfrihet og for at vi fikk oppleve dette spesielle stedet. Fortsatt god sommer!

Etter ei lita mil til fergeleiet på Lyngseidet, fikk vi en 40 minutters skyss over fjorden med bilferge, til Olderdalen.  Som kunne tilby matbutikk med mulighet til bunkring av fast og flytende føde, men over hodet ingen gevinst på to Flax-lodd.
Ferden gikk nordover. Vi befant oss plutselig i Kåfjord kommune, som grenser til Finland må vite, og som har offisielt navn på TRE språk, norsk, nord-samisk og kvensk. Over 75% av kommunen ligger faktisk over 600 meter.
Fra fiskerikommunen Karlsøy til jordbrukskommunen Balsfjord til fjellkommunen Kåfjord. Sykkellivet er mangesidig på kort tid.

For vår del fikk vi heldigvis stort sett følge sjøen på vår ferd, og snart dukket skiltet til Nordreisa kommune opp.
Der var på tide å forlate E6 og sette kursen mot Skjervøy kommune, og det koselige tettstedet Skjervøy, stadig vekk omtalt som "Sjømathovedstaden i nord". Etter ytterligere noen mil åpenbarte det seg et nytt "rør" vi ubønnhørig måtte forsere for å kunne nå dagens endestasjon. Maursundtunnelen, undersjøisk lekkerbisken på drøye 2,2 kilometer, påkalte behovet for å finne fram sykkellykter både foran og bak. Samt en viss, la oss bruke ordet sitring, fremfor ordet engstelse.
Godt at vi, tross alt, ikke er overstadig plaget av klaustrofobi, for når du stuper ned en 10 graders bakke i halvmørket, på smal og småhumpete veibane mens det sildrer friskt fra tunnel-taket både her og der, er det lett at den minst like kjipe oppoverbakken, for bokstavlig talt å kunne se lyset i tunnelen, blir forsert i friskeste laget.

Da vi omsider var ute i friluft igjen, og ble ønsket velkommen til Skjervøy av et kommuneskilt helt uten kommunevåpen, visste vi at målet, om enn ikke bokstavlig, var i sikte. Vi befant oss på 70 grader nord, ble vi dessuten opplyst om. Så langt nord hadde ingen av oss vært før.
Snart åpenbarte brua over til selve Skjervøya seg, og syklingen gikk mot slutten. Regnet hadde tatt en velsignet pause, og selv om vi, før vi trillet ned til det overraskende store tettstedet Skjervøy. fikk lov til å sykle en slem 10%-bakke til, var vi snart lykkelig ankommet dagens bestemmelsessted.

På Hotell Maritim er vi blitt tatt kjempegodt imot med husrom og hjerterom, og har endelig fått i oss varmen. Et fullservice-hotell med hyggelig betjening som snart skal traktere oss dagens middag; her har de både cafémeny og a la carte meny, og kortreist mat står selvsagt i fokus.
Ikke rart det er masse folk her, noe som manifesterer seg i diverse språklige varianter.

I morgen skal tredjemann, Øyvind, hvis alt går etter planen vel og merke, hekte seg på turen i Sørkjosen. Da har vi allerede tilbakelagt 40 kilometer av etappen. Herr Jack (sykkelen altså), skal skrus sammen, og sammen med rytter Øyvind etter hvert få prøve seg på Finnmark. Vi er spente på formen derigården, det må sies. Ikke Jack sin, altså.
Etappen er ment å ende i Kvænangen kommune, den siste på vår ferd i Troms fylke, og det lille stedet Sekkemo.

- Det eneste som er sikkert, er at vi får regn når vi starter i morgen, kunne Erling sorgmuntert melde etter å ha konferert værmeldingen. Før han lukket øynene på senga og duppet av. Og jeg gikk i resepsjonen for å skrive blogg.
Nå skal han imidlertid vekkes igjen, for vi må i anstendighetens navn en liten tur ut og "gjøre byen". Det innebærer blant annet en kikk på den verneverdige, lille Skjervøy kirke, den eldste trekirka her nord, datert 1728.
Håper du blir med oss i morgen!

M.I.T. FabLab - eventyrsted i Lyngen, formet som vikingsted.

Regnskodda lå tungt over fjorden i morges.

Ankommer Lyngseidet fergekai.

Klar for tur på bøljan (ikke så) blå.

Litt langt dit....men Erling har staket ut kursen.

Hundekjeksen koser seg i vesthellingene. Og utsikta er fortsatt upåklagelig.

Ned i dypet. Her slapp vi ikke unna.

Utsikt til Skjervøybrua og Skjervøya. Snart framme!

Koselig, maritimt knutepunkt langt nord. Også for Hurtigruta.

Endelig "hjemme" for i dag, det beste stedet å lande her i "øyriket midt i skipsleia"