Nachspiel på sykkelsetet 3/3

Hvilken fantastisk søndag det ble i midt-Norge.
Det første the Cat gjorde i morges, var riktignok å skalle panna i overkøya i det han stod opp, sånn bare for å komme på jobb og vise at man har vært i ute i krigen, liksom.
Eller på bygdefest eller noe.
Det var heldigvis ikke så alvorlig, ingen silblødning, ingen stor kul, og i hvert fall ikke nok til å legge en demper på nye vakre 106 km med landeveissykling.

Det var denne kommunen Flatanger, med over 1000 øyer og holmer, som var målet.
Så usentral at Google Street View faktisk ikke har kjørt dit med kamerabilen, en gang.
Noen husker kanskje navnet fra lyngbrannen som herjet i 2014 (den verste i Norge siden 1945), 65 hus gikk tapt før man fikk kontroll.
Til kommunegrensa var det snaue 3 mil, og 3 mil tilbake igjen til Sjøåsen og Kystriksveien, også kjent som Rv17.

Skulle man fortsette til kommunesenteret i havgapet og eksotiske Zanzibar?
Sola truet alvorlig med å bryte gjennom da jeg nådde komuneskiltet, og sammen med Drømmen om Steinkjer, ga svaret seg selv. Den tiltagende temperaturen, som innbilt nok ville gjøre varme Zanzibar overflødig, hjalp altså på beslutningen. Snuoperasjon. Frem og tilbake like langt. Lunsj på campingen.
Kom jeg meg helt ned til Steinkjer i god tid før Trønderekspressen, fantes det til og med tog å få skyss med til Trondheim. Hver time, til og med.

Og dermed ble det slik. Kommunesenteret Lauvsnes i Flatanger kommune var bare ei drøy mil unna, men det fikk ikke hjelpe, det fikk "være til en annen gang", som det heter.

Klokka ti over halv ett hadde the Cat allerede syklet 60 km tur-retur morgenens startsted, og inntatt en raus lunsj bestående av brødmat og kaffe i solveggen på campingplassen. For sola hadde minnsann greid å tvinge seg fram, akkurat som ønsket.

Fine og relativt flate Kystriksveien bød på fløyelssykling de 45 kilometerne ned (sier ned, for det var sørover) til Steinkjer. Nordavinden hadde plutselig blitt sørøstlig, som ofte er når det er godvær på disse trakter, men den var så beskjeden at den i liten grad voldte noen problemer for den syklende.

Resten er egentlig historie, som det heter. Jeg fikk gjort en kort sving innom kommunegrensa til Verran kommune også (Ikke Verdar'n, det er noe annet, om enn ikke så langt unna. Verdal, altså. Lottobøgda.)

Klokka 15.28 forlot lokaltoget til Trondheim Steinkjer stasjon, og gjett hvem som var med der.....

Det nærmer seg slutten på sykkelsesongen 2017. En liten sjarmør-økt langs Indre Fosen for å få med seg den utgående Leksvik kommune, er alt som er mulig å skvise inn i år. Før høsten er her og været blir for ugjestmildt.
Leksvik er borte fra nyttår, men den turen, om den blir noe av, skal forbli ublogget. Nachspiel er nachspiel, at folk ikke skjønner at det er på tide å "gå hjem" får være en annen skål.

Tusen takk til alle dere som har støttet meg i år, dere har vært Vertskap med stor V, alt godt for fremtiden.
Og tusen takk til deg som har lest, bloggene har over 20.000 treff nå, ikke verst for et liiiitt smalt tema og for en som bare skriver noen få uker i året.

Neste år kan det atter bli sykkeltur. Og pilottur. Og nachspieltur. Alt ligger på tegnebrettet. Nytt fylke. Ruta er nesten klar. Men hvor??
Det må du vente til neste år med å få vite😉

Magisk morgen ved Sjøåsen

Ei høtt, schø

Gotcha!

Ja, korsen blir det?

Vakkert der Verran tar til

Steinkjer i sikte

Togstasjon. Ferdig sykla😊

Sjalabais, og takk for i år!

Beste hilsner,
Richard Wiik

Nachspiel på sykkelsetet 2/3

Dag 2 av Tour of Fosenhalvøya med nogo attåt er over, nye 109 km tilbakelagt, og katten er vel installert i ei høtt,  som de sier på disse trakter. (altså ei hytte, for anledningen type camping).
Hos vertskap Holmset på Sjøåsen i Nord-Trøndelag, i Namdalseid kommune, langs Kystriksveien mellom Namsos og Steinkjer.
Og dermed var location satt.

Jeg vil innledningsvis få takke Rolf, Åsmund og Jeanette på Fosen Fjordhotell i Åfjord for topp forpleining, god mat og vennlig service, og ikke minst: En av de beste hotellsengene jeg har sovet i på veldig lenge.
Lykke til videre med drifta og utviklingen av hotellet, jeg heier på dere.

Morgenen i Åfjord begynte bedagelig, og da the Cat omsider kom seg opp på setet litt over 10, var det igjen på regnvåt asfalt. Heldigvis holdt værmeldingen stikk denne gang, underlaget tørket opp, og dagen forble tørr. Hadde det bare vært 4-5 grader mer i lufta, hadde det vært perfekt sykkelvær, til tross for litt motvind fra nord.
Det har ellers blitt en dag der størstedelen av syklingen har foregått gjennom lange, øde strekninger, omgitt av av grankledde åser og et og annet gardsbruk.
Men også innlagt en veldig ugrei og lang stigning, og et vegparti med vakker kystnatur.

Det gikk oppover ganske umiddelbart etter start, ikke sint, men like fullt oppover, opp Norddalen til naturområdet Momyra, med det ørret-stinne Momyrsvatnet. Vi snakker om landets største terrengdekkende myrområde.

To nye kommuner skulle besykles, ingen av dem med mer enn 1000 innbyggere. Med andre ord, en riktig så jomfruelig del av kongeriket skulle utforskes. I alle fall føltes det slik, dette var å betrakte som utenfor allfarvei i de aller fleste henseender.

Først ut var Roan, som til tross for få folk, både kan skilte med Chess-gründer Idar Vollvik, og landets nest største vindpark.
Jeg fikk øye på noen av møllene høyt oppe på fjellet, i det jeg ankom det lille stedet Hofstad nede i strandkanten.
Lite visste jeg akkurat da, at det var akkurat stigningen opp dit, til toppen av Bessakerfjellet, jeg måtte begi meg i kast med. Godt man ikke alltid vet hva man har i vente, for den bakken ga flashback til den tidligere omtalte Haddelandsbakken, se blogg fra årets pilottur i Vest-Agder.
En laaang og riktig så kjedelig sak, med andre ord, som kunne tilby rikelig med melkesyre i beina.

Belønningen var imidlertid stor da utforkjøringene var unnagjort, kommuneskiltet til lille Osen kommune dukket opp, og vegen snirklet seg oppover et fantastisk kystlandskap. Give and take et par spektakulære bruer, dette stod ikke veldig langt tilbake for selveste Atlanterhavsveien.

Omsider ankom jeg noe som kunne minne om sivilisasjon, i form av det lille tettstedet Osen, kommunesenteret som var utsett som dagens lunsjdestinasjon.
Her hadde de alle fasiliteter, herunder ei flott kirke og et lite senter med matbutikk og en koselig kafé som betegnende nok het Kaffekosen.

Kaffekosen kunne by på en helt gangbar pastasalat med skinke, godt brød til, god kaffe, og gratis vafler i det omfang syklisten selv måtte ønske. De "skulle jo stenge snart uansett", var omkvedet den smått undrende Richie the Cat fikk høre.
Til gjengjeld ble han umiddelbart enig med seg selv, om at ikke bare var Osen en usedvanlig naturskjønn plass, her var det dessuten veldig trivelig å være.

Det ble nye øde, og ganske seige, 5 mil til dagens endelige bestemmelsessted Sjøåsen, der den eneste matbutikken stengte klokka 15, det var jo tross alt lørdag.
Etter lørdag kommer som kjent søndag, og da er det i hvert fall ingen butikk åpen, og mat må man ha når man skal prøve å krone helgeturen med ytterligere 10 mil.
Dermed ble det gjort forsøk på litt framoverbunkring på Coop'en i Osen, den fra før fulle, lille tursekken fikk virkelig tøyd strikken, med litt brød og pålegg, og ikke minst 2 liter øl på flaske fra det lokale Stokkøy bryggeri. Sånn for vekta i sekkens skyld, altså. Og kosens skyld, helt alene i ei lita campinghytte på lørdagskvelden.
Akk ja, det sykkellivet.

I morgen skal jeg prøve å få huket av den fjerntliggende Flatanger kommune på lista.
Dit, ut mot kysten igjen,  går det bare én veg, og om kroppen ikke sier nok er nok i morgen, er den vegen min. Langt der ute i Flatanger ligger nemlig Zanzibar.

Resten er bare bonus. I alle fall må jeg komme meg tilbake til Sjøåsen, og hvem vet, i ytterste fall kanskje helt ned til Steinkjer.
Men først og fremst gjelder det å ha et våkent øye på rutetabellen til Trønderekspressen, som til syvende og sist skal frakte mann og sykkel til Trondheim, og videre til startstedet i Orkanger.

Hvordan det gikk med Flatanger og Zanzibar og alt det andre?  Det får du kanskje vite.... senere. I morgen altså.

Utsikt fra frokostbordet
ved Fosen Fjordhotell

Vakre Åfjord kirke fra 1879

Kate måtte en tur i grøfta i møte med Roan

Ute i storslagent kystlandskap etter
tøffe stigninger

Vindmøller ass'.
Visste ikke at jeg måtte opp dit.
Ser enkelt ut, var en stor kjiping

Endelig oppe og i nærkontakt
med turbinen

Det er dette Osen
og Trøndelagskysten handler om

Hyggelig passiar med
blogginteresserte -
i Osen så klart

Nachspiel på sykkelsetet 1/3

Samme overskrift hvert år. Sannsynligvis det eneste nachspielet som er like gøy og spennende selv om man er helt alene. The Cat har pakket sykkelveskene (det skal jeg komme tilbake til), og lagt ut på en tredagers trilletur oppover Fosenhalvøya for å nyte sommerens siste dager, som det heter, fra sykkelsetet. 10 nye kommuner ligger i potten, men første dagen holdt det på å gå helt galt fra begynnelsen av.

Jeg har alltid sagt at god planlegging er viktig, for eksempel når man skal ut på en tredagers sykkeltur. Utstyr i orden, ruta klar, intet glemt. Det gjelder å ha fokus. Fokus på arbeidsoppgavene,  som skihopperne pleier å si. Eller som motivasjons-coachen hamret fra talerstolen på en stor internasjonal kongress jeg var på: You got to fuck us, fuck us, fuck us. Han skjønte aldri hva salen fniste av. Men så var han også spanjol, og da er det vel tilgitt.

Okke som, Richie the Cat sine tanker og fokus kan muligens ha vært et annet sted i det siste, for da kjøreturen fra Klippfiskbyen til Orkanger var tilbakelagt i morges, og sykkelturen skulle begynne, manifesterte det manglende fokuset seg umiddelbart. Sideveskene var nøye pakket og lå i passasjersetet, sykkelen Kate var tatt forsiktig ut av bilen og sto og blomstret mot en vegg vis alle vis stedets trafikkstasjon, alt var klart. Helt til the Cat skulle smelle igjen bakluka og kikket bort på "damen". Var hun ikke litt vel lettkledd? Var det ikke noe som manglet?  Som i en tåke skjønte the Cat at han, fanget i alle avledningers mor, hadde glemt å sette på bagasjebrettet. Da blir det vanskelig å ta med seg bagasjen sin, kan man si.

Redningen heter Europris. Som lå rett over gata. Og som åpnet klokka ni. Og som hadde en liten tursekk av merke Xplor Røldal.

Dermed ble det ompakking og ut med det meste, mens jeg fortvilet konfronterte Kate med hennes manglende evne til å minne meg på ting. Men hun kan jo ikke snakke, kom jeg heldigvis på. SÅ gal var jeg ikke blitt.
Hun gjennomgikk, som det nå enn var, en
omfattende slankekur på stedet, godeste Kate, og var hun lett fra før, så ble hun om mulig enda finere å håndtere da vi endelig kom oss av gårde: Agdenes kommune og fergeleiet på Valset ventet.

All good, som en venn av meg pleier å si, i hvert fall i 4 kilometer. Da begynte det nemlig å regne. Ikke nok med at det var 8-9 grader i lufta, her skulle syklisten, helt uten regn-gavanter, dusjes i tillegg.
Never trust a man who doesn't drink, er det er gammelt jungelord som sier. Vel. Stol aldri på værmeldingen heller. Både Yr og Storm hadde lovet oppholdsvær og mye sol hele helga, men her avløste den ene regnbygen den andre gjennom dagen, og ga rikelig anledning til både å bli våt og kald. Heldigvis sluttet bygene akkurat før syklisten rakk å bli gjennomvåt.

Men altså Agdenes. Hyttekommune. Og jordbærkommune. Det dyrkes i stor stil. De har til og med et eget løp, Jordbærtrimmen, til ære for bæret. Kommunesenteret heter Lensvik, en fin blanding av Leksvik (Nord-Trøndelag), og Lenvik (Troms).
I Lensvik står bygdas store sønn, skiløperen Harald Grønningen, på sokkel. Harald ga hele premiesamlingen sin i gave til hjemkommunen, herunder OL-gullet på 15 km i Grenoble i -68. Alt står utstilt i Lensvik samfunnshus.

Jeg hadde ikke tid. Jeg skulle rekke ei ferge. Jeg skulle "utom", som de kaller det, de innfødte som hadde forvilla seg inn til Trondheim. Første stopp Brekstad, sentrum i bittelille Ørland kommune, som likevel kan skilte med en av landets to hovedflystasjoner, med nærmere 700 ansatte og 300 soldater. I kommunen finner vi også den kjente Austråttborgen, eller bare Austrått, en herregård som helt siden 1000-tallet har vært sete for flere personer som har spilt en rolle i norsk historie. Dette er i sannhet en såkalt stormannsgård, men the Cat droppa det like fullt.

Det han ikke droppa, var en etterlengtet lunsj i etablissementet Kystpikene, et interiørmessig artig og for anledningen godt besøkt gammelt hus, der både gjestene og innehaverne konverserte på hollandsk. Verden er som kjent liten.

Bjugn kommune neste. Det var like i nærheten, kan man si, og vegen dit var flat som ei pannekake, bare 2% av Ørland ligger over 160 m.o.h....Rene Danmark, med andre ord, bortsett fra alle jagerflyene som stadig vekk drev og  "patruljere luftrommet."

I Botngård, kommunesenteret i Bjugn, ble det tid til en aldri så liten rosinbolle og litt opptørking etter nok en regnbyge, samt en beskuelse av tettstedets stolthet, den kuppelformede Fosenhallen. Her er det visstnok også mulighet for å slå seg løs med litt kosting (altså spille curling).
Men igjen måtte the Cat avstå, her skulle det så visst sykles "hjem" til Åfjord, sykkelvesker eller ikke.

Ferden gikk videre inn i Rissa kommune, eller Ressa, som de innfødte sier, kommunen som bare har måneder igjen å leve (skal slås sammen med Leksvik og få nytt navn), og som kanskje er mest kjent for ras og skred og sånn, et kvikkleireskred i 1978, omtalt som Rissaraset, tok for eksempel liv, og over 20 bolighus gikk tapt.

Vegen svingte atter nordover etter å ha koblet seg på fylkesvei 715, for anledningen utstrakt oppsatt med veiarbeid og lysregulering.

Til slutt var dagens etappe kommet til sin ende. I Åfjord, altså. Elv og fjord. Med bekkeblom i kommunevåpenet, bare fordi den har tilknytning til begge deler. En fin kommune, Åfjord, med flere naturreservater.
Og opphavet til den gamle robåttypen Åfjordbåt. Og ikke minst: Fosenhalvøyas koseligste hotell. 

Her er jeg blitt tatt strålende i mot av han Åsmund, for anledningen fungerende resepsjonist, men egentlig  kjøkkensjef for et topp lokal matopplevelse, det får vi si, selv om han opprinnelig kommer fra Porsgrunn.
Da er det ingen hemmelighet hva som står på Richie's meny i kveld: Ekte hjemmelaget Trøndersodd.

 Å bli møtt med en smil, en god seng og god mat, da har man funnet nøkkelen til hva et distriktshotell skal handle om. Det var godt å komme til Fosen Fjordhotell etter 112 km på sykkelsetet.
I morgen går ferden videre nordover, nye 10 mil, og stopp i det lille stedet Sjøåsen.
Bli med meg.
.

Mørke skyer over Orkanger....

Når du har vært på kjøret flere ganger

Gutta på jobb i Agdenes

Utsikt mot Trondheimsfjorden og Lensvik

Standsmesig buss-skur i Lensvik

Harald Grønningen går fortsatt

Snart fergetur på fjorden

Botngård i Bjugn i det fjerne

Men Pelle da!! Hva gjør du i Bjugn???
Og hvor er hainn onkel Rikard?

Voff voff. Lydkurs neste.

Dagens mål i sikte

Idylliske Fosen Fjordhotell

Godt å komme "hjem"