Sykkelens anatomi 2

Her kommer en ny epistel om sykkelentusiastenes stammespråk. Som kjent er ikke en sykkel bare en sykkel, hver eneste lille komponent kan beskrives, og det finnes overraskende mye forskjelligheter, her som ellers i livet.

Mange husker sikkert fra da vi var små, sånn ganske passe små, og vi kunne vi yppe oss litt med å si «faren din er sterkere enn faren din», når vi helst ikke ville slåss selv.
Senere fikk vi sykler, tøffe sykler. Da ble det mer «hvor mange gir har din a’?»
Vi skjønte jo ikke bestandig hvordan vi skulle telle eller regne oss til det, men svaret visste vi alltid. Og jo flere, desto bedre, må vite. Derom var det ingen uenighet. 24 var bedre enn 21, som var bedre enn 18, og hadde du 27 eller 30, så var du kanskje sjefen i sykkelgjengen.

Sykkelpraten har mange tatt vare på, men etter hvert som små gutter ble til større gutter, og jentene utviklet samme særinteressen og ble til sykkeldamer med like så stor kunnskap, kunne det dreie mer i retning av
- er det trigger eller twister?
- har du kompakt på den, eller?
- jeg måtte bytte drop-outen
…og de uinnvidde (de fleste av oss) kunne fortsatt stå der og tenke: -Hæææ?

I dagens episode av «hvordan bli en delvis innsiktsfull sykkel-samtalepartner», er vi kommet til to ikke helt uvesentlige deler av sykkelens anatomi, nemlig GIRENE, og KRANKEN.

De fleste sykler har gir. Som vi banalt kan si begynner med en mekanisme på styret, som man (som oftest) dreier på eller knepper med for at det skal bli lettere eller tyngre å trå.
Sykler som kommer uten gir kompenserer ofte med å se ekstra stilige ut, og de kalles, om du husker forrige innlegg: Singlespeed. Ett gir, dvs én utveksling, ikke veldig tungt, ikke veldig lett.
Kjedelig når du skal dra på i nedoverbakkene og føler at du må «tråkke deg i hjel», og håpløst tungt i de fleste bratte motbakker. Men fine å benytte for eksempel i byen, som når du skal til og fra uterestauranten og kan parkere lekkerbiskenen din diskrét utenfor…

Sykkelgiret kan være konstruert som en del av navet, men la oss holde oss til det vanligste:
Giret som en konstruksjon som består av noen komponenter som må fungere sammen;
ett bakgir, muligens et framgir, en eller to girvelgere. (den innretningen på styret som gjør at du kan bytte gir og dermed gjøre det lettere eller tyngre å tråkke).
Og gir-vaiere da, (som delvis ligger inne i en hylse av hardplast som morsomt nok kalles en «strømpe».)

Amerikanerne kaller gir for derailleur, de har altså helt tatt til fransken, mens engelskmennene ofte synes å foretrekke ordet mech. Det betyr uansett sykkelgir.
Og akkurat her er vi ganske flinke her på berget. Vi synes fortsatt det er kuult nok å si «gir».

La oss begynne med bakgiret, som henger ned på utsiden og undersiden av kassetten. (Du husker hva en kassett var?).
Kjedet er sirlig tredd gjennom bakgiret, og for å få bakgiret til å røre på seg, bruker du girvelgeren du har på høyre side av styret. Ved hjelp av en vaier som går fra girvelgeren, langs rammen og og inn i giret, trekkes da kjedet oppover eller nedover rekken av tannhjul som utgjør kassetten. På en god del sykler er girvelgeren utstyrt med tall, for eksempel fra 1 til 7 eller 1 til 10, der tallet 1 indikerer da et veldig lett gir, altså at det er lett å tråkke, mens det høyeste tallet indikerer at det er tyngst å tråkke. Som du har skjønt: tallet girvelgeren «står» på, korresponderer med hvilket tannhjul på kassetten kjedet står på. Smart, ikke sant?

Girøre, også kalt drop-out.
Unnselig, men viktig.

Bakgiret er festet til rammen ved hjelp av en liten blank metalldings som kalles et girøre, eller like vanlig, på engelsk, en drop-out. Drop-out’en din bør være rett og fin, for er den blitt bøyd for eksempel etter en velt, kan bakgiret plutselig stå skjevt, og giringen blir et problem.

De mest kjente delene på bakgiret er eller to trinser (små tannhjul) som kjedet løper gjennom, og en såkalt girarm. Også når det gjelder girarmen, bruker sykkelintelligensiaen gjerne et engelsk utgangspunkt, de snakker om «cage’en». Det engelske ordet er altså cage.

Den kommer gjerne i tre forskjellige

Bakgir med "long cage",
som det heter på sykkelspråket.

lengder, short, medium og large, og hvor hvilken variant du har, altså hvilken cage du har, har med den totale girutvekslingen (rekkevidden) på sykkelen å gjøre. Har du for eksempel tre tannhjul foran ved pedalarmene, i stedet for ett eller to tannhjul, bruker du sannsynligvis en long cage på bakgiret, og avstanden mellom de to små trinsene på giret er da større enn f.eks på et bakgir med short cage. (det er jo ikke bare kassetten på bakhjulet som har tannhjul; «området» litt lenger fram på sykkelen som kalles «krank» har det også). Så lar vi det være med det, sånn at det ikke blir for akademisk.

Da er vi kommet til framgiret, av og til også kalt krankgir, fordi det er uløselig knyttet til kranken (som vi kommer tilbake til).
Framgiret kommer i et virkelig utall av typer når det gjelder utseende og festemåte, alt etter hva slags sykkel(ramme) man har, og det blir alt for langt å gå i dybden på dette. De fleste framgir festes rundt seterøret med en klemme.
Tykkelsen på seterøret varierer selvsagt fra sykkel til sykkel, og de vanligste er 28,6, 31,8 og 34,9 mm.
Om framgiret ikke festes med klemme rundt seterøret, skrus det direkte inn i rammen.
På terrengsykler kalles denne festemåten for framgiret for «Direct Mount» på stammespråket, og på racersykler kalles det «Brace-on».

Framgir av typen brace-on.

Så er selve giret noen ganger laget slik at det står nedenfor klemmen, da kalles versjonen gjerne high clamp eller bottom swing, eller til og med down swing, og alternativt low clamp eller top swing, hvis giret står over klemmen.
Så kan selvsagt girvaieren også føres inn i giret på ulikt vis, og de framgirene som aksepterer vaieren kommende både nedenfra og ovenfra, kalles for dual pull, alternativt blir det top pull eller bottom pull.

Så da er det bare å stilles seg opp ved en sykkel sammen med noen, kikke ned og si at «den front mech’en der, det er i hvert fall en high clamp, bottom swing, top pull. Enig, eller?»
Kanskje du får store øyne tilbake, eller til og med litt cred. J

Til slutt skal vi si litt om den tredje komponenten i sykkelens girsystem, nemlig girvelgerne, som sitter på styret. På styrets venstre side betjenes framgiret, på høyre side betjenes bakgiret.

Twister.
Gir på høyre side på styret.
Betjener bakgiret.

Triggere.
En for bakgir,  en for framgir.

Det er i all hovedsak to måter å skifte gir på. Enten trekker eller skyver du en spak,  (du kan også trykke på den / "kneppe" med den), eller så vrir du mot deg eller fra deg.
En slik girvelger kalles en twister, eller en grip shift, en girvelger med spaker kalles en trigger. 

Kombinert gir og bremsehendel.
Vanlig på racersykler.

Hva som er «best», strides de lærde om, det blir mest en smakssak.
Noen sykler har integrerte girvelgere og bremser. På racersykler for eksempel, er systemet for giring og bremsing helt annerledes enn når man tenker på en «vanlig» sykkel.

For å få framgiret til å røre på seg, bruker du altså girvelgeren du har på venstre side av styret. Framgiret beveger kjedet så det flytter seg fra det ene til de andre tannhjulet, på det vi kaller krank. Det har slått meg mange ganger hvor mange det egentlig
 finnes i verden som ikke vet hva en krank er for noe, for det er en nesten like synlig og viktig del

Vanlig to-delt krank

på en sykkel som hjul, sete og styre.

Det søte lille krankhuset

Kranken består av flere deler, men i hovedsak er det snakk om ett, to eller tre tannhjul, ofte kalt klinger, også kalt drev, samt to pedalarmer, også kalt krankarmer, (en på hver side av sykkelen selvsagt, samt en stang som går tvers gjennom et en sylinderformet dings vi kaller et kranklager (på engelsk kalt "bottom bracket"). Dette ligger inni sykkelrammen, i det såkalte krankhuset. Se sykkelramma på bildet J

Krankens største tannhjul, eller klinge om man vil, er som regel større på en racersykkel enn på en terrengsykkel (53 eller 50 tenner på den største klingen, og 39 eller 34 tenner på den lille klingen, er vanligst på racere.)
Når sykkelfolk skal snakke girutveksling, (jeg vet det høres sært ut), kan det hende en sier at «jeg kjører med 53-39 foran og 11-28 bak». Det betyr bare at den største klingen på kranken, som tidvis kalles "storskiva", har 53 tenner, og den lille har 39, mens det minste tannhjulet på kassetten har 11 tenner, og det største har 28. Alt dette kan si noe om hvor rask sykkelen er på flater og i nedoverbakker, dvs hvor tungt du kan få tråkket, og hvor lett den tar seg oppover de tunge, vanskelige oppoverbakkene.
Terrengsykler har oftere 40, 42 eller 44 tenner på den største klingen / det største drevet.
En racersykkel som er oppsatt med 50 tenner på den store klingen og 34 tenner på den lille, sier vi har kompaktkrank. Dette er blitt en ganske vanlig standard de senere årene, for det gir racersykkelen litt bedre forutsetninger for å takle de bratteste stigningene.

EN «vanlig» krank har ofte to klinger, en stor og en litt mindre. Mange sykler har imidlertid tre klinger. En slik krank kalles gjerne en trippekrank, eller bare «3-delt foran». Sykler kan ha ulik størrelse på krankhuset, og dermed er det ikke alle kranklagre som passer i alle krankhus, og dermed passer heller ikke alle kranker på alle sykler. Ekspertene snakker gjerne om BB30, Hollowtech, GXP eller Octalink når de skal artsbestemme en krank. (Det finnes andre typer også)

Oppsummert: Framgiret gjør at du kan skifte mellom klingene på kranken, mens bakgiret gjør at du kan skifte mellom tannhjulene på kassetten.
Det totale antall gir sykkel har, er antall klinger på kranken + antall tannhjul på kassetten.
Hvis du har tre-delt foran (altså 3 klinger på kranken), og ni-delt bak, (altså 9 tannhjul på kassetten), har du med andre ord en sykkel med 3 x 9 = 27 gir. DET er noe å lære avkommet, det!

Som Forrest Gump sa: And that’s all I have to say about that.

PS: Savnet du noe da du leste dette? Synes du det var noe upresist her og der? Lurte du hvor det ble av clutch, e-type, wattkrank og Di2?
Da vet du for mye om sykkel til at dette egentlig var noe for deg! :-)