Trøste og bære

Ikke sånn å forstå at man er helt der, altså, men du store min:  Et Tromsø badet i sol kan få los cyclistas in spe på uteserveringen til å trå over både den ene og den andre terskelen, dagen før det braker løs.

Men først: Gardermoen i dag kl 06.45. Et stort antall mennesker er allerede ankommet lufthavnen, det råder en sommerhektisk, men kontrollert stemning, etter gårsdagens komplette bagasjekaos og medfølgende amperhet. Skrekkslagne leste vi om det i VG.
Men i morges var det heldigvis atter en viss "ordning och reda" i systemene på OSL, og våre sykkelkofferter, med hver sin dyrebare skatt, kan finne veien bortetter fungerende bånd, etter en munter innsjekking på SAS' avdeling for spesialbagasje. Nye eventyr venter på våre følgesvenner inni der, når de skal settes sammen igjen og trilles over "arktisk" asfalt langt mot nord.

Destinasjon Romsa, for like godt å si det på samisk. Richie the Cat og hans følgesvenn Erling kan etter ankomst Ishavsbyen konstatere at alt er vel med mann og sykkel. Sykkelkoffertene er tømt og overlatt til en sedvanlig ypperlig handling (engelsk, ja) av Widerøe, som sender dem lykkelig videre på ferden - endelig bestemmelsessted: Alta lufthavn.

Men altså: Tromsø. Da en viss kong Håkon IV i det Herrens år 1252 fikk oppført en kirke her (den er borte for lengst), var det for å markere den nordligste utpost mot "hedningene". Ikke vet jeg hvem som til slutt fikk overtaket, men over 500 år senere, på slutten av 1700-tallet, bodde det fortsatt bare 80 mennesker i Tromsø.
I dag, etter ytterligere drøyt 200 år, befinner vi oss plutselig i den mest folkerike kommunen i hele Nord-Norge, med nesten 75.000 innbyggere. Og  Arktisk Råd og Norsk Polarinstitutt.
Akk, ja. The times they are a' changing, som syklisten sa. Eller var det noen andre som sa det?

Noe av det morsomste med Tromsø, er jo at selveste Paven har vært her. Det er helt sant, det skjedde i 1989. Men ikke bare han, Nelson Mandela og herr og fru Clinton har også vært innom. Og Bjørnstjerne Bjørnson da, som etter å ha avlagt byen et besøk, etter sigende rapporterte følgende hjem til kona: "Her er kun champagne og spetakkel"!
Nu vel, sier nå the Cat.

Vi er blitt ønsket hjertelig velkommen, og er vel installert uten noe som helst spetakkel, på Comfort Xpress Hotel, midt i hjertet av sentrum. Et særdeles klokt sted å bo her i byen, synes vi faktisk også, etter å ha drevet god research på forhånd etter det optimale skjæringspunktet mellom pris og kvalitet. Comfort Xpress Hotel er rett og slett... i mangel av et bedre ord inntil videre: rocka. I ordets mest positive betydning.

Vi har altså sittet ute og nytt sola fra oven, og fra orkesterplass mot Tromsøysundet beskuet Ishavskatedralen, som egentlig heter noe så enkelt som Tromsdalen kirke. Vi later som vi har sett nordgående Hurtigrute drive forbi. Richard With, så nært min navnebror som det over hodet går an; Hurtigrutens grunnlegger, sønn av byen.
Vi har ruslet rundt og blant annet hvilt øynene på Tromsø domkirke, landets eneste domkirke i tre.
Vi har tyllet i oss akkurat nok lokalt øl på koselige plasser som Skirri, Skarven. Cafe Sånn og Tromsø Jernbanestasjon til at vi skal greie 8 mil på sykkelsetet i morgen. (det siste er en pub, ja, jernbanen går fortsatt ikke til Tromsø😉)

Vi har møtt vårt sykkelalibi i NordNorsk Reiseliv AS, Knut Hansvold, for en hyggelig pep talk i sola. Vi har nytt middagen sammen med Finlands store sønn Otto Fredrikson, forøvrig en kompis av Erling.
Og underveis har vi selvsagt også fablet oss gjennom bakgrunnen for dette kallenavnet på byen: "Nordens Paris". Så er svaret bare dette, fikk vi høre: Da uttrykket sannsynligvis oppstod på 1840-tallet, var Paris verdens navle, og tromsøværingene var gjennom de foregående tiårenes kraftige oppsving blitt så mondéne, at byens kvinner ikledde seg så elegante mote-gevanter at de lignet "ekte parisiske sypiger".

Nok om alt. I morgen er vi klare til start, på alvor liksom. Vi skal til Karlsøy. Richie the Cat sin kommune nr 200. Glemt er de siste dagers 10 grader og regn her oppe. I dag har det jammen vært over 20 grader og sol. Og varmere skal det bli i morra.
-Useriøs tur, altså. Bare drekking!
Sier min sykkelkompis Erling med glimt i øyet.
Mon tro hva morgendagen vil bringe.

Tromsø. Før sykkelbuksa kommer på.

Velkomst på Comfort Xpress Hotel. Rocka.

Det nærmer seg.....

Straks ankomst Tromsø og "Go to the start".

I mellomtiden konstaterer Richie the Cat nok en gang fin medieomtale, her fra årets andre pilottur i Vest-Agder.

Artikkelen ligger her: .http://www.l-a.no/sommeravis/15-kommuner-pa-n-helg-19541b.html

Ny oppdatering kommer fredag!

Fra hei til hav, fra regn til sol

Det er ikke hver dag man våkner opp i en kommune der Gladys og Steven står på lista over, la oss si, ikke helt uvanlige navn. Så sies det også at i Kvinesdal har rundt 10% av innbyggerne amerikansk statsborgerskap.

For de tre syklister, som på Krågeland kro og feriesenter helt nord i kommunen hadde fått full forpleining, holdt det imidlertid fint med Åge og Jostein. Tusen takk for et flott opphold på et fint sted gutter, og riktig god sommer til dere.

Vi befant oss ikke avskrekkende langt fra selveste Sarons dal, der ikke helt ukjente Aril Edvardsen hadde bygget opp en internasjonal misjonsorganisasjon. Men det var lite hjelp å få fra de høyere makter med været, for ute regnet det - igjen.
Det skal ikke underslås at både den ene og den andre var spent på formen etter gårdagens kraftprøve, men etter en raus frokost var det bare å ikle seg regntøy og sale på. Sirdal ventet.

Selvfølgelig tok det ikke lange tiden før den første stigningen åpenbarte seg, men derfra og ut skulle det meste gå på skinner, som det heter på togspråket.
Kommuneskiltet til Sirdal viste seg å være såpass skadet at the Cat fant det riktig å tilby det en viss pleie. Dermed var det fram med hvit rørleggertape for å komplettere de opptil flere manglende bokstaver, til hoderystende, om enn godmodig, humring fra medsyklistene. Det ble et øyeblikk truet med å varsle kommunen om hva lokalbefolkningen så seg nødt til å bidra med, men da regnet på samme tid tok farvel for dagen, fant vi det riktigst å sette forhjulet rett sørover uten mer dikkedarer. Vi skulle innom den vestligste bykommunen på Sørlandet: Flekkefjord.

Til tross for at det stort sett gikk radig bortover og nedover, og vi alle kunne konstatere at beina fungerte overraskende bra, valgte min nye sykkelvenn Paal, lokalkjent som han er, mandalitten, å si farvel til den tunge tralla en gang for alle da vi ankom det lille stedet Gyland. Han fant et avsidesliggende gammelt, ubebodd sagbruk som han kjente til, forøvrig visstnok gjenstand for et populært tv-program på NRK, der han hektet av alle kiloene og lot dem få hvile i et uthus.
"Henter den senere", sa Paal, og dermed gikk resten av etappen som en drøm for hans del.

Borti Flekkefjord stansa vi ved et vann ved kommunegrensa, men byens store padler, OL-mesteren Eirik Verås Larsen, var ikke ute og trente. I hvert fall ikke der.
Nå kan Flekkefjord også skilte med Norges eldste rockefestival, Fjellparkfestivalen, men vi lengtet allerede til Farsund, og snudde tohjulingene østover uten så mye som en kjent rockelåt på tunga.

Etter hvert ble vi aldeles nødt til å begi oss tunnelhelvetet i vold, ut på trafikkerte E39. Den inneholder ikke akkurat få tunneler akkurat på disse trakter, og vi fikk testet to av dem, den siste nærmere 2 kilometer oppover. Da vi hadde vært innom Farsund kommune, og fant en koselig rasteplass for å innta dagens lønsj, var vi egentlig mest glad for at vi hadde overlevd.
I Farsund finner vi selvsagt det forblåste trekkfugl-eldoradoet Lista, men dit hadde vi ikke tid til å svinge nedom.

The Cat hadde på kartet funnet en parallellvei videre mot Lyngdal kommune for å slippe en ny stygg tunnel, og var ganske standhaftig på at dette ville være et saliggjørende alternativ. Men best som han så vidt hadde trillet av gårde, kom resten av følge i kontakt med en blid sørlending som helt tilfeldigvis stod ved vegen, sammen med en pick up.  Han smilte godt da vi forela ham vår plan, og kunne love et totalt ugreit strekke på grusvei med opptil 20 graders stigning. Om det var det vi hadde lyst på?
Da han tilbød syklistene et par gratis juksekilometer på lasteplanet, ble selv den ellers så betenkte katten tatt av fristelsen.
Gjett om vi var glade for det.

Gjennom Lyngdal kommune var det igjen E39 som gjaldt, men nå kom sannelig sola fram, og med vinden i ryggen gikk det fort østover. Lyngdal er en av ganske så få kommuner som kan skilte med egen fe-rase, Lyngdalsfé, og vi gjorde vårt beste for å "møe" til dem der de fra tid til annen dukket opp bak gjerder langs vegen, stirrende mot oss med tomme blikk.

Plutselig var vi i Lindesnes kommune, og endestasjonen Mandal var innen rekkevidde.
Lindesnes altså. Med Norges sydligste fastlandspunkt, og maleren Adolph Tidemand.
Say no more. Det gikk fortsatt fort, gjennom  kommunen med vinden i ryggen.

Endelig kom skiltet som viste Norges sørligste kommune. Sjøfartsbyen Mandal, fylkets tredje største, med alle de flotte, hvite trehusene og Norges største trekirke, og med idylliske Mandalselva og standsmessig skjærgård.
Sjelden har en softis smakt bedre enn på brygga i Mandal.

Snipp snapp snute, så er nok et sykkeleventyr ute. Etter en 14,5 mils dagsetappe og en solfylt time i Mandal, inviterte Paal hjem på fri dusj og stilte sporty opp for å befrakte resten av sykkelfølget til togstasjonen  i Kristiansand. Tusen takk for turen Paal, og takk for ekstraservicen!

Takk også til min sykkelkompis Erling, som viste at han blir å regne med på turen i Nord-Norge om en måneds tid.
Vi er tilbake fra Tromsø 30.juni!
Håper du leser da og😊

Trolsk morgenstemning ved Sandvand

Gyland kirke fra 1815. Midt uti ingensteds.

Vakkert ved tettstedet Feda

Ble litt usikre da det sto en "y" i stedet for en "o"....

To glade lønsj-gjester som overlevde tunnelene

Kommune nr 15. Siste i Vest-Agder!

Mandal panorama med kulturhus og bro til 400 mill

Tørrskodd i land

Bokstavelig talt. Så får det bare være at språkdrakten er en smule maritim innledningsvis her i indre Agder. Mer om det straks.

Vi er vel framme ved idylliske Krågeland etter dagens ...nu vel, enkelte vil kanskje si monsteretappe. Mer om det også straks.

Oppladningen for Richie selv har vært helt super takket være det fantastiske vertskapet nede i Nodelandsveien på Nodeland.
Tusen takk og god sommer Heidi, Arnt, Herman og Magnus!
Den som imidlertid ikke fikk en optimal inngang til sykkelturen, er min sykkelkompis Erling. Det kan han delvis takke sine, for anledningen får man vel legge til, ikke helt eminente kartleseregenskaper og sin noe haltende stedsans for. I går kveld skulle han ankomme såkalt etteranmeldt,  men 1800 meter fra huset fikk han for seg at han var på feil sted, og snudde like godt og syklet motsatt vei. Klokka halv ett på natta, lenge etter at det var blitt stupmørkt, fant han det endelig opportunt å banke forsiktig på vinduet utenfor sitt bestemmelsessted, etter en salig rundtur med tomt mobilbatteri i periferien.
Ja, den Erling.

Morgenen opprant like fullt, og på Coop'en på Nodeland hektet tredjemann, den lokale mandalitten Paal, seg på. Han hadde også hektet på en sykkelvogn, også kalt tilhenger, men av The Cat konsekvent omtalt i noe mer nedsettende ordelag som en tralle. Vel hadde han fått pakket med seg alt det nødvendige nedi der, men den veide sikkert mer enn veskene våre til sammen. Og det fikk han selvfølgelig igjen for. Uten at det ligger noe positivt i det.

Som forventet regnet det lett, men stemningen var likevel god da vi bega oss nordover og "inland", det var tross alt nærmest vindstille.

Første stopp var kommunegrensa helt nord i Vennesla, og da vi påkalte kommunens stoltheter Jorun Stiansen (Idol-vinneren, om du husker) for en oppbyggende trall, og Kristen Gislefoss for å gjøre noe med været, var det i hvert fall som om sistnevnte på forunderlig vis lot til å respondere.
I det vi skulle til å innta dagens lønsj utenfor Jokerbutikken på det lille tettstedet Bjelland, sluttet det merkelig nok å regne. Asfalten tørket opp, vi kunne skifte til mer hensiktsmessige gavanter, og så ikke mer til regnet siden. Tørrskodd i land, altså.

Opp gjennom Marnardal kommune bar det. Gentlemanstyven Ole Høiland sin hjemmebane, må vite. En escape artist som i sin tid hadde en viss sympati her nede i Agder, en slags lokal Robin Hood som riktignok, etter utallige fengslinger og rømninger,  hang seg på cella på Akershus festning.

Audnedal kommune neste. I 2011 kåret til Norges beste kommune å bo i. Jomfruelig og landlig tvers igjennom. Kan det ha sammenheng med at det er den siste kommunen i landet det ble tillatt å kjøpe alkohol?  Det skjedde så sent som i 2002.

Etter en svipptur innom Åseral kommune, som kan skilte med landets sydligste villreinstamme og et stor innsjø som heter Øre, gikk ferden videre inn i Hægebostad kommune, med sine 1600 innbyggere og hele 800 hytter. Da begynte det for enkelte å bli litt ugreit. Etter at the Cat godmodig var blitt mobbet for utsagnet "det er ikke veldig kupert", så var det akkurat det det ble. Plutselig stod det klart for oss av vi drev og syklet øst-vest gjennom dalføre etter dalføre, bare at de samme dalførene gikk nord-sør. Det ble etter hvert et anselig antall høydemetere, så mange at den ene delen av følget til slutt syklet rett i veggen, og den andre syklet ned i den mørke kjelleren. Vi glemmer for eksempel ikke med det første den kjempeslemme bakken etter det lille tettstedet med det talende navnet: Haddeland.
For øvrig har the Cat fått streng beskjed om ikke å gå nærmere i detalj om hverken vegger eller kjellere, men følget var såpass rause at han med to mil igjen fikk beskjed om å bare kjøre. "Det er det beste for alle parter", lød omkvedet, og det føltes et øyeblikk som vi var midt i en skilsmisseforhandling.

Som det nå enn var, ankom jeg det flotte anlegget Krågeland i ensom majestet, vel vitende om at de andre snart også ville være på plass, i alle fall innen solen gikk ned....

Her er vi blitt tatt strålende imot av han Jostein som driver stedet, med rom,  dusj og deilig middag. Krågeland er en koselig stamkro for hyttefolket i området, men også et feriesenter med rom, hytter, lekeplass for unga, og flotte fiskemuligheter i umiddelbar nærhet. Dette er virkelig et trygt sted litt utenfor allfarvei som gir de beste muligheter for ro og fred, og å lade batteriene.

114 tøffe kilometer er dagens fasit. Nå er vi i ferd med å runde av kvelden med Champions League-finalen og noe godt i glasset. Så får vi håpe vi er restituerte nok til å nyte 140 nye kilometer og 6 nye kommuner i morgen. Mot kysten.

Sjalabais og Forza Juve!

Det ryker visst alltid på Finsland. ..

"Lillebror"koser seg i sørlandsk natur

Bjelland. Et sted for gode opplevelser.

Dit skal vi I HVERT FALL ikke

Typisk sørlandsk kulturlandskap ved Sveindal

Idyll ved innsjøen Lygne

Harmonien rår på flotte Krågeland

Godt å komme "hjem"....

På startstreken Vest-Agder rundt

Kvelden har senket seg over det lille tettstedet Nodeland i Vest-Agder, enn skjønt, vi snakker om selveste kommunesenteret i Songdalen kommune. Vårens andre pilottur på sykkelsetet har fått sin forsiktige begynnelse.

Timene forut har vært tilbragt stirrende tankefullt ut av et togvindu i det den frodige norske naturen utfoldet i skjønn harmoni sammen med småregnet som selvfølgelig hadde kommet på besøk. Min følgesvenn denne helgen, i hvert fall en av dem, har fått henge på en krok i godsvogna til NSB og gjort sine egne stille forberedelser, ja, sånn kan det gå når man i sitt stille sinn tillegger en sykkel menneskelige egenskaper. Det er Norges råeste Photon, kanskje den råeste hybrid'en i hele landet som har fått være med på tur. En vakker, komplett oppgradert Diamant Photon 10 som bare har fått navnet "Lillebror", for anledningen utstyrt med bagasjebrett og to sidevesker. Det er lillebroren til Kate, altså, supersykkelen som skal få være med til Nord-Norge om en måneds tid.

Kristiansand var målet for dagens transportetappe, og dessverre får man si, viste landets 5.største by seg fra en ikke fullt så smilende side. Gradestokken viste 11 grader og regntunge skyer lokket ikke akkurat med lovnad om nytelsesfulle sykkelmil langs vegen.

Derfor var det ekstra greit at selve syklingen, etter å ha salet på veskene, begrenset seg til en forsiktig liten forflytning før alvoret tar til i morgen. Etter en obligatorisk pit stop i den kjente (og for mange kjære) gågata Markens, bar det vestover. Noen krumspring ut av byen for å unngå tunnelene på E39 måtte til, det var i tillegg en mildt sagt heavy pinsetrafikk.

Søgne kommune ble avlagt et kort og konsist besøk med høytidelig fotografering ved kommuneskiltet, mens trafikken buldret forbi. De lurte nok på hva en gale syklisten drev med, bilistene, der har fiklet med oppstilt mobilkamerastativ og poserte for fotografen som ikke var til stede.
Så glimret selvsagt også Søgnekvinnen med sitt fravær, men det skulle kanskje bare mangle, hun har tross alt vært long gone lenger enn de fleste av oss. For ikke å si alle.

Her på Nodeland (ja, den lokale ekspertisen sier det heter på, ikke i) er jeg havnet midt i kommunen som produserer Sørlandschips (det glemte jeg imidlertid i farta da jeg på den lokale Coop'en gikk for Totenflak som kveldskos; helt utilgivelig selvsagt...)
Og siden du er veldig interessert i geologi, kan det også meldes at kommunen tilhører det svekonovegiske grunnfjellskjoldet og består av proterozoiske bergarter. Er du med?
Kommunen skulle egentlig hete Sogndalen, men byråkratene her var så livredde for å bli assosiert med Sogndal da kommunen ble dannet i 1964, at de like godt byttet om litt på bokstavene. Dermed ble det Songdalen.

På Nodeland er jeg naturlig nok innlosjert hos familien Arnt Nodeland (noe annet ville vært merkelig), men det er altså snakk om selve grunnleggeren av en av de 10-12 største, norske supporterklubbene for britisk fotball. Ett lag, en kjærlighet, som det heter, og da heter laget ingenting annet enn Ipswich Town.
Servicen, i denne sammenheng bedre omtalt som gjestfriheten, er sørlandsk upåklagelig, og det trakteres for øyeblikket folkelige lekkerbiskener fra grillen til tross for det hustrige været, ledsaget av dertil egnet lokalt brygg.

På bussen fra Oslo sitter i skrivende stund herr Erling, som snart skal melde sin ankomst for mange og tyve mil på sykkelen de neste to dagene. Stjernene kommer som kjent ofte sent.
Ryktene vil ha det til at vi også får lokalt følge på turen, hurra, en hare vil sikkert komme godt med når vi skal stige oppover heiene i indre Vest-Agder, og meterologene har meldt anselige mengder regn. Eller hva, Paal?

Heng med oss!

Markens i Kristiansand en fredags ettermiddag i begynnelsen av juni

Det skal vel ikke være en "a" i det ordet????

Verdens navle akkurat i kveld

Norges råeste "Lillebror" før turoppsett

God pinse, hilsen Storm.no

Det er morsomt med vær. Og nesten like morsomt med værmelding. Og midt imellom der ligger underholdningen i å følge med på værmeldingen for ett område over tid.
Dét er sånne ting man kan finne på å gjøre når man skal et sted, og håper at værgudene er i godlune.

Den siste uka har våre værmeldere vekslet mellom å melde sol og regn omtrent annenhver dag nede i Vest-Agder. Det virker helt fullstendig bingo. Så sent som i går, 48 timer før helga tar til, meldte Storm.no en fin helg med bare en liten regnskur på lørdagskvelden.
Når har de ombestemt seg igjen. Det skal bøtte ned hele helga. Værguder, altså.

Richie the Cat får med all sannsynlighet med seg sin følgesvenn Erling på pilotturen Vest-Agder rundt, som starter forsiktig med en liten transportetappe i morgen ettermiddag.
Så gjett om vi gleder oss. Vi skal tross alt til Nord-Norge snart. Og i går snødde det fortsatt i Tromsø.

Bring it on. Vi satser på et Sørlandet som viser seg som en sjøløve: Vill, våt og annerledes....