tirsdag 19. september 2017

Den gyldne omvei

En duft av sommerens siste dager, en siste dagstur nå som sykkel-vm i Bergen har startet, med mål om å dekke de siste kommunene langs Trøndelags vakre kystlinje på sykkel.
13 mil langs Indre Fosen and beyond, Innherred med Den gyldne omvei, Leksvik kommune som forsvinner om drøye 3 måneder, Mosvik på Inderøy uten en eneste Northug å se, Verdal, Levanger......

The Cat tok med fine hr Author, som liker seg best om våren og høsten, og trillet rolig gjennom.
Ingen egentlig blogg i denne bloggens aller siste innlegg, (nachspielet er som nevnt over), men heller noen bilder som kanskje kan markere en overgang til en ny sommer, en ny nettside (for sjette gang), og en ny sykkeltur i Norge: Richie the Cat's sykkeltur 2018.
Sayonara!



Humor i Leksvik 1 - endeløst gjerde dekorert med bh-er.
Så artig da, tenkte the Cat, men visste ikke på tidspunktet at her ligger det faktisk en alvorlig undertone
(dvs en GOD sak, som samme helga fikk nasjonal oppmerksomhet, se bare HER)
Humor i Leksvik II - La inn en ekstra bokstav (skulle vært Kruke? 😂)
Om ca 3 1/2 måned, den 1.januar 2018, er dette skiltet bare
en del av Norges historie, og kommunen er "nedlagt".
Mon tro hvor mange flere ganger det vil bli portrettert sammen med en sykkel?
Nydelig sted med nydelig søndagsbuffét i Mosvik. Bare Petter'n som mangla.
Skarnsundbrua i all sin prakt.
Sakshaug kirke, Inderøy. Her ble min oldemor konfirmert......!
Hr Author hviler seg litt i idylliske Innherrad, her ved tettstedet Straumen. 

søndag 27. august 2017

Nachspiel på sykkelsetet 3/3

Hvilken fantastisk søndag det ble i midt-Norge.
Det første the Cat gjorde i morges, var riktignok å skalle panna i overkøya i det han stod opp, sånn bare for å komme på jobb og vise at man har vært i ute i krigen, liksom.
Eller på bygdefest eller noe.
Det var heldigvis ikke så alvorlig, ingen silblødning, ingen stor kul, og i hvert fall ikke nok til å legge en demper på nye vakre 106 km med landeveissykling.

Det var denne kommunen Flatanger, med over 1000 øyer og holmer, som var målet.
Så usentral at Google Street View faktisk ikke har kjørt dit med kamerabilen, en gang.
Noen husker kanskje navnet fra lyngbrannen som herjet i 2014 (den verste i Norge siden 1945), 65 hus gikk tapt før man fikk kontroll.
Til kommunegrensa var det snaue 3 mil, og 3 mil tilbake igjen til Sjøåsen og Kystriksveien, også kjent som Rv17.

Skulle man fortsette til kommunesenteret i havgapet og eksotiske Zanzibar?
Sola truet alvorlig med å bryte gjennom da jeg nådde komuneskiltet, og sammen med Drømmen om Steinkjer, ga svaret seg selv. Den tiltagende temperaturen, som innbilt nok ville gjøre varme Zanzibar overflødig, hjalp altså på beslutningen. Snuoperasjon. Frem og tilbake like langt. Lunsj på campingen.
Kom jeg meg helt ned til Steinkjer i god tid før Trønderekspressen, fantes det til og med tog å få skyss med til Trondheim. Hver time, til og med.

Og dermed ble det slik. Kommunesenteret Lauvsnes i Flatanger kommune var bare ei drøy mil unna, men det fikk ikke hjelpe, det fikk "være til en annen gang", som det heter.

Klokka ti over halv ett hadde the Cat allerede syklet 60 km tur-retur morgenens startsted, og inntatt en raus lunsj bestående av brødmat og kaffe i solveggen på campingplassen. For sola hadde minnsann greid å tvinge seg fram, akkurat som ønsket.

Fine og relativt flate Kystriksveien bød på fløyelssykling de 45 kilometerne ned (sier ned, for det var sørover) til Steinkjer. Nordavinden hadde plutselig blitt sørøstlig, som ofte er når det er godvær på disse trakter, men den var så beskjeden at den i liten grad voldte noen problemer for den syklende.

Resten er egentlig historie, som det heter. Jeg fikk gjort en kort sving innom kommunegrensa til Verran kommune også (Ikke Verdar'n, det er noe annet, om enn ikke så langt unna. Verdal, altså. Lottobøgda.)

Klokka 15.28 forlot lokaltoget til Trondheim Steinkjer stasjon, og gjett hvem som var med der.....

Det nærmer seg slutten på sykkelsesongen 2017. En liten sjarmør-økt langs Indre Fosen for å få med seg den utgående Leksvik kommune, er alt som er mulig å skvise inn i år. Før høsten er her og været blir for ugjestmildt.
Leksvik er borte fra nyttår, men den turen, om den blir noe av, skal forbli ublogget. Nachspiel er nachspiel, at folk ikke skjønner at det er på tide å "gå hjem" får være en annen skål.

Tusen takk til alle dere som har støttet meg i år, dere har vært Vertskap med stor V, alt godt for fremtiden.
Og tusen takk til deg som har lest, bloggene har over 20.000 treff nå, ikke verst for et liiiitt smalt tema og for en som bare skriver noen få uker i året.

Neste år kan det atter bli sykkeltur. Og pilottur. Og nachspieltur. Alt ligger på tegnebrettet. Nytt fylke. Ruta er nesten klar. Men hvor??
Det må du vente til neste år med å få vite😉

Magisk morgen ved Sjøåsen

Ei høtt, schø

Gotcha!

Ja, korsen blir det?

Vakkert der Verran tar til

Steinkjer i sikte

Togstasjon. Ferdig sykla😊



Sjalabais, og takk for i år!

Beste hilsner,
Richard Wiik






lørdag 26. august 2017

Nachspiel på sykkelsetet 2/3

Dag 2 av Tour of Fosenhalvøya med nogo attåt er over, nye 109 km tilbakelagt, og katten er vel installert i ei høtt,  som de sier på disse trakter. (altså ei hytte, for anledningen type camping).
Hos vertskap Holmset på Sjøåsen i Nord-Trøndelag, i Namdalseid kommune, langs Kystriksveien mellom Namsos og Steinkjer.
Og dermed var location satt.

Jeg vil innledningsvis få takke Rolf, Åsmund og Jeanette på Fosen Fjordhotell i Åfjord for topp forpleining, god mat og vennlig service, og ikke minst: En av de beste hotellsengene jeg har sovet i på veldig lenge.
Lykke til videre med drifta og utviklingen av hotellet, jeg heier på dere.

Morgenen i Åfjord begynte bedagelig, og da the Cat omsider kom seg opp på setet litt over 10, var det igjen på regnvåt asfalt. Heldigvis holdt værmeldingen stikk denne gang, underlaget tørket opp, og dagen forble tørr. Hadde det bare vært 4-5 grader mer i lufta, hadde det vært perfekt sykkelvær, til tross for litt motvind fra nord.
Det har ellers blitt en dag der størstedelen av syklingen har foregått gjennom lange, øde strekninger, omgitt av av grankledde åser og et og annet gardsbruk.
Men også innlagt en veldig ugrei og lang stigning, og et vegparti med vakker kystnatur.

Det gikk oppover ganske umiddelbart etter start, ikke sint, men like fullt oppover, opp Norddalen til naturområdet Momyra, med det ørret-stinne Momyrsvatnet. Vi snakker om landets største terrengdekkende myrområde.

To nye kommuner skulle besykles, ingen av dem med mer enn 1000 innbyggere. Med andre ord, en riktig så jomfruelig del av kongeriket skulle utforskes. I alle fall føltes det slik, dette var å betrakte som utenfor allfarvei i de aller fleste henseender.

Først ut var Roan, som til tross for få folk, både kan skilte med Chess-gründer Idar Vollvik, og landets nest største vindpark.
Jeg fikk øye på noen av møllene høyt oppe på fjellet, i det jeg ankom det lille stedet Hofstad nede i strandkanten.
Lite visste jeg akkurat da, at det var akkurat stigningen opp dit, til toppen av Bessakerfjellet, jeg måtte begi meg i kast med. Godt man ikke alltid vet hva man har i vente, for den bakken ga flashback til den tidligere omtalte Haddelandsbakken, se blogg fra årets pilottur i Vest-Agder.
En laaang og riktig så kjedelig sak, med andre ord, som kunne tilby rikelig med melkesyre i beina.

Belønningen var imidlertid stor da utforkjøringene var unnagjort, kommuneskiltet til lille Osen kommune dukket opp, og vegen snirklet seg oppover et fantastisk kystlandskap. Give and take et par spektakulære bruer, dette stod ikke veldig langt tilbake for selveste Atlanterhavsveien.

Omsider ankom jeg noe som kunne minne om sivilisasjon, i form av det lille tettstedet Osen, kommunesenteret som var utsett som dagens lunsjdestinasjon.
Her hadde de alle fasiliteter, herunder ei flott kirke og et lite senter med matbutikk og en koselig kafé som betegnende nok het Kaffekosen.

Kaffekosen kunne by på en helt gangbar pastasalat med skinke, godt brød til, god kaffe, og gratis vafler i det omfang syklisten selv måtte ønske. De "skulle jo stenge snart uansett", var omkvedet den smått undrende Richie the Cat fikk høre.
Til gjengjeld ble han umiddelbart enig med seg selv, om at ikke bare var Osen en usedvanlig naturskjønn plass, her var det dessuten veldig trivelig å være.

Det ble nye øde, og ganske seige, 5 mil til dagens endelige bestemmelsessted Sjøåsen, der den eneste matbutikken stengte klokka 15, det var jo tross alt lørdag.
Etter lørdag kommer som kjent søndag, og da er det i hvert fall ingen butikk åpen, og mat må man ha når man skal prøve å krone helgeturen med ytterligere 10 mil.
Dermed ble det gjort forsøk på litt framoverbunkring på Coop'en i Osen, den fra før fulle, lille tursekken fikk virkelig tøyd strikken, med litt brød og pålegg, og ikke minst 2 liter øl på flaske fra det lokale Stokkøy bryggeri. Sånn for vekta i sekkens skyld, altså. Og kosens skyld, helt alene i ei lita campinghytte på lørdagskvelden.
Akk ja, det sykkellivet.

I morgen skal jeg prøve å få huket av den fjerntliggende Flatanger kommune på lista.
Dit, ut mot kysten igjen,  går det bare én veg, og om kroppen ikke sier nok er nok i morgen, er den vegen min. Langt der ute i Flatanger ligger nemlig Zanzibar.

Resten er bare bonus. I alle fall må jeg komme meg tilbake til Sjøåsen, og hvem vet, i ytterste fall kanskje helt ned til Steinkjer.
Men først og fremst gjelder det å ha et våkent øye på rutetabellen til Trønderekspressen, som til syvende og sist skal frakte mann og sykkel til Trondheim, og videre til startstedet i Orkanger.

Hvordan det gikk med Flatanger og Zanzibar og alt det andre?  Det får du kanskje vite.... senere. I morgen altså.

Utsikt fra frokostbordet
ved Fosen Fjordhotell

Vakre Åfjord kirke fra 1879

Kate måtte en tur i grøfta i møte med Roan

Ute i storslagent kystlandskap etter
tøffe stigninger

Vindmøller ass'.
Visste ikke at jeg måtte opp dit.
Ser enkelt ut, var en stor kjiping


Endelig oppe og i nærkontakt
med turbinen

Det er dette Osen
og Trøndelagskysten handler om

Hyggelig passiar med
blogginteresserte -
i Osen så klart





fredag 25. august 2017

Nachspiel på sykkelsetet 1/3

Samme overskrift hvert år. Sannsynligvis det eneste nachspielet som er like gøy og spennende selv om man er helt alene. The Cat har pakket sykkelveskene (det skal jeg komme tilbake til), og lagt ut på en tredagers trilletur oppover Fosenhalvøya for å nyte sommerens siste dager, som det heter, fra sykkelsetet. 10 nye kommuner ligger i potten, men første dagen holdt det på å gå helt galt fra begynnelsen av.

Jeg har alltid sagt at god planlegging er viktig, for eksempel når man skal ut på en tredagers sykkeltur. Utstyr i orden, ruta klar, intet glemt. Det gjelder å ha fokus. Fokus på arbeidsoppgavene,  som skihopperne pleier å si. Eller som motivasjons-coachen hamret fra talerstolen på en stor internasjonal kongress jeg var på: You got to fuck us, fuck us, fuck us. Han skjønte aldri hva salen fniste av. Men så var han også spanjol, og da er det vel tilgitt.

Okke som, Richie the Cat sine tanker og fokus kan muligens ha vært et annet sted i det siste, for da kjøreturen fra Klippfiskbyen til Orkanger var tilbakelagt i morges, og sykkelturen skulle begynne, manifesterte det manglende fokuset seg umiddelbart. Sideveskene var nøye pakket og lå i passasjersetet, sykkelen Kate var tatt forsiktig ut av bilen og sto og blomstret mot en vegg vis alle vis stedets trafikkstasjon, alt var klart. Helt til the Cat skulle smelle igjen bakluka og kikket bort på "damen". Var hun ikke litt vel lettkledd? Var det ikke noe som manglet?  Som i en tåke skjønte the Cat at han, fanget i alle avledningers mor, hadde glemt å sette på bagasjebrettet. Da blir det vanskelig å ta med seg bagasjen sin, kan man si.

Redningen heter Europris. Som lå rett over gata. Og som åpnet klokka ni. Og som hadde en liten tursekk av merke Xplor Røldal.

Dermed ble det ompakking og ut med det meste, mens jeg fortvilet konfronterte Kate med hennes manglende evne til å minne meg på ting. Men hun kan jo ikke snakke, kom jeg heldigvis på. SÅ gal var jeg ikke blitt.
Hun gjennomgikk, som det nå enn var, en
omfattende slankekur på stedet, godeste Kate, og var hun lett fra før, så ble hun om mulig enda finere å håndtere da vi endelig kom oss av gårde: Agdenes kommune og fergeleiet på Valset ventet.

All good, som en venn av meg pleier å si, i hvert fall i 4 kilometer. Da begynte det nemlig å regne. Ikke nok med at det var 8-9 grader i lufta, her skulle syklisten, helt uten regn-gavanter, dusjes i tillegg.
Never trust a man who doesn't drink, er det er gammelt jungelord som sier. Vel. Stol aldri på værmeldingen heller. Både Yr og Storm hadde lovet oppholdsvær og mye sol hele helga, men her avløste den ene regnbygen den andre gjennom dagen, og ga rikelig anledning til både å bli våt og kald. Heldigvis sluttet bygene akkurat før syklisten rakk å bli gjennomvåt.

Men altså Agdenes. Hyttekommune. Og jordbærkommune. Det dyrkes i stor stil. De har til og med et eget løp, Jordbærtrimmen, til ære for bæret. Kommunesenteret heter Lensvik, en fin blanding av Leksvik (Nord-Trøndelag), og Lenvik (Troms).
I Lensvik står bygdas store sønn, skiløperen Harald Grønningen, på sokkel. Harald ga hele premiesamlingen sin i gave til hjemkommunen, herunder OL-gullet på 15 km i Grenoble i -68. Alt står utstilt i Lensvik samfunnshus.

Jeg hadde ikke tid. Jeg skulle rekke ei ferge. Jeg skulle "utom", som de kaller det, de innfødte som hadde forvilla seg inn til Trondheim. Første stopp Brekstad, sentrum i bittelille Ørland kommune, som likevel kan skilte med en av landets to hovedflystasjoner, med nærmere 700 ansatte og 300 soldater. I kommunen finner vi også den kjente Austråttborgen, eller bare Austrått, en herregård som helt siden 1000-tallet har vært sete for flere personer som har spilt en rolle i norsk historie. Dette er i sannhet en såkalt stormannsgård, men the Cat droppa det like fullt.

Det han ikke droppa, var en etterlengtet lunsj i etablissementet Kystpikene, et interiørmessig artig og for anledningen godt besøkt gammelt hus, der både gjestene og innehaverne konverserte på hollandsk. Verden er som kjent liten.

Bjugn kommune neste. Det var like i nærheten, kan man si, og vegen dit var flat som ei pannekake, bare 2% av Ørland ligger over 160 m.o.h....Rene Danmark, med andre ord, bortsett fra alle jagerflyene som stadig vekk drev og  "patruljere luftrommet."

I Botngård, kommunesenteret i Bjugn, ble det tid til en aldri så liten rosinbolle og litt opptørking etter nok en regnbyge, samt en beskuelse av tettstedets stolthet, den kuppelformede Fosenhallen. Her er det visstnok også mulighet for å slå seg løs med litt kosting (altså spille curling).
Men igjen måtte the Cat avstå, her skulle det så visst sykles "hjem" til Åfjord, sykkelvesker eller ikke.

Ferden gikk videre inn i Rissa kommune, eller Ressa, som de innfødte sier, kommunen som bare har måneder igjen å leve (skal slås sammen med Leksvik og få nytt navn), og som kanskje er mest kjent for ras og skred og sånn, et kvikkleireskred i 1978, omtalt som Rissaraset, tok for eksempel liv, og over 20 bolighus gikk tapt.

Vegen svingte atter nordover etter å ha koblet seg på fylkesvei 715, for anledningen utstrakt oppsatt med veiarbeid og lysregulering.

Til slutt var dagens etappe kommet til sin ende. I Åfjord, altså. Elv og fjord. Med bekkeblom i kommunevåpenet, bare fordi den har tilknytning til begge deler. En fin kommune, Åfjord, med flere naturreservater.
Og opphavet til den gamle robåttypen Åfjordbåt. Og ikke minst: Fosenhalvøyas koseligste hotell. 

Her er jeg blitt tatt strålende i mot av han Åsmund, for anledningen fungerende resepsjonist, men egentlig  kjøkkensjef for et topp lokal matopplevelse, det får vi si, selv om han opprinnelig kommer fra Porsgrunn.
Da er det ingen hemmelighet hva som står på Richie's meny i kveld: Ekte hjemmelaget Trøndersodd.

 Å bli møtt med en smil, en god seng og god mat, da har man funnet nøkkelen til hva et distriktshotell skal handle om. Det var godt å komme til Fosen Fjordhotell etter 112 km på sykkelsetet.
I morgen går ferden videre nordover, nye 10 mil, og stopp i det lille stedet Sjøåsen.
Bli med meg.
.

Mørke skyer over Orkanger....


Når du har vært på kjøret flere ganger

Gutta på jobb i Agdenes


Utsikt mot Trondheimsfjorden og Lensvik


Standsmesig buss-skur i Lensvik


Harald Grønningen går fortsatt


Snart fergetur på fjorden


Botngård i Bjugn i det fjerne


Men Pelle da!! Hva gjør du i Bjugn???
Og hvor er hainn onkel Rikard?


Voff voff. Lydkurs neste.


Dagens mål i sikte


Idylliske Fosen Fjordhotell


Godt å komme "hjem"



søndag 9. juli 2017

Epilog

På vei med SK4543 til Oslo er det, etter en akkurat passe fornuftig kveld med smak av uteliv i sommervarme Alta, tid for litt ettertanke, og en oppsummering av årets sykkeltur.

Det var forøvrig etablissementet Barila pub, der utkasteren kommer fra Canterbury i England, og dama bak bardisken kommer fra Symi i Hellas, som trakterte de ferdigsyklede i går aften. Internasjonalt tilsnitt, der altså.
Vi slår samtidig raskt fast at finnmarkinger er veldig hyggelige folk, og med det får vi la akkurat den delen av reportasjen ligge.

På Thon Hotel Alta kan vi konstatere at alle bemøtes med et smil og en strålende serviceinnstilling. Store grupper av reisende kom og gikk, og høyt aktivitetsnivå betyr alltid et bra produkt, noe vi kan skrive under på. Tusen takk til Linda og alle ansatte vi møtte på Thon Hotel Alta for at dere gjorde avslutningen på turen vår så fin. Vi hadde det godt hos dere. Fortsatt riktig god sommer!

Jeg har skrevet flere epiloger før. En til hver av de tidligere bloggene, der jeg har prøvd å sette ord på hva som er så fantastisk med å drive og sykle rundt sånn. År etter år, liksom.
Du kan lese dem.
Jeg vet ikke om jeg greier å si det noe bedre enn jeg har gjort før, og jeg vet ikke om jeg engang skal forsøke. Jeg har snakket om Gremlinen på skuldra som hindrer deg i å gjøre det samme, eller noe tilsvarende. Å gjøre DIN greie. Den som sier " du er sprek du, jeg hadde aldri greid noe sånn". Den som gir deg vondt i viljen, og sørger for at du holder deg inaktiv og lat.
På sett og vis handler det om livsstil, å være sulten på livet, og om balanse. Hvor balansepunktet ligger for den enkelte er individuelt, men jeg innbiller meg at ytterpunktene er helsefanatikeren som flyr opp og ned flere fjell i uka, og aldri tar seg en skikkelig rotbløyte, på den ene siden, og den som lever i en mer kronisk rotbløyte på den andre siden. Og da kan vi inkludere røyk, usunn mat i store mengde, dop for den saks skyld, og generelt altfor mye inaktivitet.

Årets sykkeltur har, som tidligere, vært basert på grundig planlegging. Jeg har gått høyt ut og beskrevet start og stopp for hver etappe, lenge før den har vært syklet. Det har ikke foreligget noen plan B.
Samtidig er det i et prosjekt som dette svært mye som KAN gå galt. Fly eller ferger som en ikke rekker,  og som med det snur opp ned på hele planen. Sykler som bryter sammen og trenger verkstedbehandling. Kjeder eller girvaiere som ryker, dekk som sprekker, bremser som svikter eller låser seg, eiker som knekker.
Så kommer trafikken. Det er farlig å være i trafikken, det er farlig å være syklist i trafikken. Et øyeblikks uoppmerksomhet kan få katastrofale følger. Man er sliten.
På toppen kommer kroppen. Ryggen, knærne, skuldrene, alt må tåle en viss belastning. Melkesyra i lårene må takles.

I lys av det overnevnte skal det ikke legges skjul på at det har vært både en fysisk, og ikke minst en mental, prøvelse. Det kreves disiplin for å holde seg til en stram tidsplan dag etter dag. Og blogge absolutt hver dag, også når du kjenner deg dødssliten og mest av alt vil legge deg i horisontalen og lukke øynene.  Du vet hvor mye som kan gå galt, hver dag. Spesielt denne gangen var det slik, siden vi har vært tre stykker på deler av turen.
Man er litt ekstra på vakt hele tiden.

For deg som har fulgt bloggen, har det sikkert hørtes ut som det har vært en fantastisk tur. Og det har det sannelig vært. Vi sitter igjen med minner for livet.
Vi har syklet nærmere 700 kilometer på ei uke. Vi har opplevd alt fra 24 grader og solskinn til 6 grader og regn. Vi har klatret over fjell, forsert vidder, trillet langs blikkstille fjorder, utfordret underhavstunneler, besøkt koselige byer, fått 15-kilos fisk på havet, møtt fantastiske mennesker og konstant fått bruke kroppen. Alt på en uke.
Som jeg har sagt før: Sykkel-livet lever.

Du kan gjøre det samme, så fremt du ikke har åpenbare fysiske skavanker. På din måte, i ditt tempo. Men lytt til de som har prøvd før deg. Vi har møtt en del langtur-syklister på vår vei. Noen med siste skrik av utstyr, men syklende i caps, joggebukse og joggesko. Uten hjelm ER faktisk ikke kult, selv om noen voksne fortsatt later til å tro det. Hjelmen er det minste du kan ta med når du likevel er nedlesset i bagasje. Noen kjører med så mye bagasje at det ser ut som de har med hele livet sitt. På sykler med dempegafler og påmonterte traller, tunge som bly. Jeg skjønner det ennå ikke.

Da har jeg mer sans for tyskeren jeg hørte om, han syklet helt UTEN bagasje, og hadde kun med seg toalettsaker. Han hadde rett og slett sendt ei lita pakke med posten til hvert av sine overnattingssteder på forhånd. Fylt av rene klær og litt godsaker. Når han kom fram for dagen, skiftet han til rene klær, og sendte pakka med skittentøy hjem igjen, returporto betalt.
Genialt, ikke sant?

Vel. Det meste er sagt for denne gang.
Men de som kjenner Richie the Cat, vet at det sannsynligvis kommer et nachspiel. På sykkelsetet, altså. En siste 2-3 dagers tur, som selvsagt også skal få sin plass her på bloggen.

Til slutt noen takk. Til Knut Hansvold i Nordnorsk Reiseliv AS for støtte og åpning av dører, til våre utrolig imøtekommende og positive vertskap langs ruta, til min kjære der hjemme for tålmodigheten og friheten, til Martin for sykkelkofferten, til mine fantastiske sykkelkompiser Erling og Øyvind, som aldri har klaget et øyeblikk, og som har stått distansen med bravur. Uten dere hadde ingenting vært det samme.

Og selvsagt takk til DEG, for at du har lest denne bloggen og fulgt meg på tur. Det setter jeg stor pris på.

Sjalabais, og fortsatt god sommer alle!

PS fra Erling: 
Jeg er priviligert som fikk bli med på Tour Richie for tredje gang. Dette har for meg blitt den ultimate måten å se og oppleve landet vårt på. Som alltid var turen utrolig godt planlagt og nok en gang gikk det meste på skinner selv om vi syklet. Fantastisk start i Tromsø, og derfra gjennom variert og spennende natur og vær, men med godt selskap og god mat hver dag. Sørøya med havfiske var høydepunktet på en variert og opplevelsesrik tur, men jeg vil huske alle stedene for ulike, unike opplevelser. Jeg har blitt enda mer glad i vår nordligste landsdel. Takk for turen!

PS fra Øyvind:
Da var årets tur med The Cat over for i år. Jeg slengte meg på i Sørkjosen og fikk med meg par og 30 mil gjennom Nord-Troms og Finnmark. Spesielt huskes Øksfjords ville natur, og ikke minst Sørøyas trolske og frodige landskap, med sitt arktiske preg. Foruten å få lov till å utfolde seg aktivt i all denne flotte naturen, vil jeg si at livet på veien er svært tilfredsstillende, da man hver dag får se resultatene av innsatsen man legger ned. Det kan man ikke alltid si om hverdagens trivialiteter. Til tross for at jeg har vært sliten hver dag har jeg gledet meg til neste dag, hver kveld. Så bra har det vært. Takk for turen Richie!




Farvel Alta, farvel Finnmark. For denne gang.



lørdag 8. juli 2017

Snipp, snapp, snute

Eventyret ute. Som det heter i eventyret. Der ender det jo alltid godt. Og med Richie the Cat sitt sykkeleventyr i Nord-Troms og Vest-Finnmark i 2017, kan man heldigvis, med rette, si det samme.
Noen ganger er man bare glad for at ting kommer til sin ende. Andre ganger er slutten bare trist, som når man vet at den kommer, men helst vil lukke øynene for den. Ja, sånne tanker satt jeg med i hodet da vi syklet siste etappe i dag, og før jeg blir for sentimental: I morgen kommer, som sedvanlig, en epilog, et etterord, en oppsummering av turen, og den kan nok bli fylt av både refleksjoner, tanker og følelser.

Men altså, tilbake til i dag. Vi er strålende ankommet Thon Hotel Alta etter 86,5 kilometer sykling, og der er vi som håpet blitt tatt imot på aller beste vis. Vi har til og med flott utsikt til den spektakulære Nordlyskatedralen.
Finnmarks største by skal berusles, for å bruke et ord som ikke finnes, og vi skal kose oss her gjennom lørdagskvelden.

Skaidi Hotel i Skaidi styrer ho Birgit, og takket være henne har vi fått en solid oppladning til siste etappe, tusen takk for all snarrådighet og gjestfrihet, og ikke minst god mat. Oppholdet på motellet har gitt enkelte, som nok var mer slitne enn andre, en anledning til et tosifret antall timer med søvn, og i dag har solen atter smilt. Bokstavelig talt. Fortsatt god sommer til dere på Skaidi Hotel!

Det var velsignet å våkne i morges og se at himmelen var blå, og at gradestokken hadde pekt oppover. Og da lar vi skadefro ligge, i den forstand at det i følge VG Nett var meldt "store mengder nedbør over Østlandet" i løpet av helgen.
Vi hadde en utfordring foran oss, i hvert fall på papiret. Vi skulle nemlig over Sennalandet, ifølge Store norske leksikon omtalt som "en øde fjellstrekning mellom Kvalsund og Alta".
Vi ble advart av et digert, oransje skilt da stigningen begynte, sånn med veibom og blinkende lys just in case, og advarsel på engelsk: Beware of reindeer.

Så skulle det bli i stedet bli en magisk sykkelopplevelse på E6 over vidda, med mjuke, slake stigninger, fønvind i hjelmen, blå, blå himmel over oss, og lange rette strekninger.
Endelig kunne vi legge bort superundertøy og tjukke jakker, det var tid for korte gevanter, det var Finnmarks-sommer plutselig, på toppen av alt: Helt mygg -og kleggfritt. Da er det ikke rart at vi greide hele 67 kilometer før vi omsider fikk tatt en lunsjrast.
Det skal riktignok sies at enkelte i ettertid synes det "periodevis var litt for høyt tempo", men hele laget kom uansett, som seg hør og bør, samlet til mål i Alta. Og da gjør det ingen verdens ting at det utover ettermiddagen har skyet til litt.

Det er ikke så mye mer å si i skrivende stund, bildene fra i dag taler forhåpentligvis for seg.
Livet er en landevei.
Nå skal vi samle tankene, og inntrykkene gjennom uka som ligger bak oss, som for to av oss har betydd nærmere 70 mil på sykkelsetet.
Tiden er inne for å trykke på livets gyldne pauseknapp, som Frydelund så lyrisk uttrykker det på ølboksene.

Takk for at du leser, håper du er tilbake i morgen kveld😊

Klar for siste dyst.

Langs Repparfjordelva på vei opp Sennalandet.

....og med nærhet til naturen

Liten stopp for bare å nyte.

Verdens beste Biker Team i fri dressur i norsk viddelandskap.

Sommer i Norge. Nemlig. Øyvind langt der fremme.

Brua over Altaelva. Snart framme!

Alta panorama.

Dagens beste room with a view. Dette er Nordlyskatedralen.

fredag 7. juli 2017

Landet mellom to elver som løper sammen

Et slags forsøk på litt samisk oversettelse der.
Vi er trygt ankommet Skaidi, knutepunktet der veiene til Hammerfest, Alta og Nordkapp møtes. Og der Skaidielva og Repparfjordelva møtes. De trenger ikke alltid så mange ord, samene. Skaidi, altså.
Nye 92 kilometer sykling er tilbakelagt.
Og vi har fått oss den første lille "nesestyver", men den kurerte ho Birgit på villmarkshotellet Skaidi Hotel ganske umiddelbart. Mer om det om litt.

Kvelden i Sørvær på Sørøya i går var magisk, og Sørøya Havfiske Cruise, representert ved skipper Cato, har mye av æren for det. Vi har nemlig latt sykkel være sykkel en stakket stund, og vært på dyphavsfiske.

45 minutter rett ut på havet gikk ferden, og det duvet etter hvert riktig så bra på bøljan blå. Dermed gikk det som det gikk, herr Erling, forøvrig fra traktene omkring sjøfartsbyen Mandal, måtte ta delvis telling halvveis, og alliere seg med båtripa for å muligens å rope etter elgen. Jeg sier muligens, for da Erling igjen dukket opp, med litt mindre farge i kinnene, og så våre skjelmske blikk, kom han oss i forkjøpet.
- Måtte bare spytte litt, forkynte han avvæpnende. Akk ja, den fiskemedaljens bakside.

- Dokker får ikke bedre vær enn det her, sier skipper Cato., i det vi ankommer fiskefeltet. Det lå tyngde bak det utsagnet. Vinden hadde plutselig løyet helt. Vi skuet utover stille hav og blå flekker på himmelen. Vi var ledsaget av et 30-talls søte havhester i vannet rundt båten.

Sørøya er viden kjent for fisket, og kan skilte med en rekke verdensrekorder hva storfisk angår. Og jammen var det smått utrolig.
For å gjøre en lang historie kort:      
Begrepet "det er mange fisk i havet" fikk virkelig en bokstavlig mening. Seien bet villig vekk - hele tida.
Fiskeentusiasten Øyvind stakk av med bestemannsprisen med to torskerugger på over 15 kilo, Erling fikk sin egen personlige rekord med en 10-kilos skrei og en sprek 5-kilos sei, mens the Cat tok en ny variant av catch and release: Et monster, i følge skipper'n sannsynligvis ei kveite, som var så lite villig til å bli med opp fra dypet at snøret røk tvers av.

Som det nå enn var, var det to oppglødde gutter som stod for utsøkt bevertning hjemme i huset utpå kvelden: Fersk, egenfisket skrei og sei.

Vi vil få takke Gulli og Cato i Sørøya Havfiske Cruise så masse for gjestfriheten, dere har virkelig et topp produkt som mange burde benytte seg av. God sommer!

- Dagen varer så lenge det er lyst, sa Øyvind poetisk idet mobilklokka ringte klokka 04.00 i morges.
Vi hadde en hurtigbåt til Hammerfest å rekke, og den båten går bare annen hver dag. Om å gjøre å legge inn god sikkerhetsmargin, med andre ord. For å fange opp de fleste eventualiteter. Det var snakk om 36 kilometers sykling til båtanløpet i Hasvik, over den fortsatt mildt sagt kuperte Sørøya.
Den eneste eventualiteten som inntraff, var at himmelen åpnet sine sluser med bare 6 kilometer igjen, noe som gjorde at vi fikk lov til å gå ombord i båten kalde og gjennomvåte.

Etter en båttur på to timer, som bare tok en time og trettifem (fortsatt stille hav), var det godt å sette seg på Ellens bakeri i Hammerfest og spise, drikke, og tine skikkelig opp.

De siste 56 kilometerene inn i Kvalsund kommune, gikk helt fint. Sola tittet fram, avløst av en og annen kort regnskur.  Vegen ble etter hvert så flat og fin, at vi med det lille som var av vind delvis i ryggen, kunne tilbakelegge et 3-milsstrekk på under timen.

I Skaidi, dagens bestemmelsessted, ventet riktignok Birgit på stedets flotte hotell, men her kommer vi til "nesestyveren": Hun hadde tatt feil av dagen. Hotellet var smekk fullt.
Galgenhumoristisk tenkte the Cat at selvsagt, noe MÅTTE jo gå til et visst sted.
Men Birgit visste råd. En rask konferering med den joviale svensken på Skaidi kro og motell rett nedi veien, forøvrig med det kjekke navnet Rikard skulle det vise seg, og vips så var saken biff.
Sykkelbloggeren og hans følge ble installert i et helt fint tremannsrom.

I kveld har det lysnet skikkelig opp, og vi har latt oss friste av kulinariske nytelser på Skaidi hotel. Dette er virkelig et flott sted, både utseendemessig  og innholdsmessig. Da passer det veldig bra å ha en slik strategisk plassering for veifarende, enten de kommer i bil, buss eller på to hjul, som oss, enten de skal til Nordkapp, Hammerfest,  Alta, eller....kanskje helt til Kirkenes.

I morgen sykler vi siste etappe for denne gang, sjarmøretappen på drøye 85 km til Alta, der vi gleder oss til å komme "hjem" til de fantastisk positive menneskene på Thon Hotel.
Selv om vi innerst inne gleder oss til et par andre ting også, er det noe du må vente til i morgen med å få vite.
At vi er småtrøtte i kveld etter den brutalt tidlige reveljen, er kanskje ikke noe understatement.
I morgen derimot, er atter en dag.

Havet venter....

Øyvind med to trofeer. Han kalles heretter bare 2 x 15.

Sprek sei, sprekere mann.

Ankommer Hammerfest.

Øyvind skuer mot syd.

Stadig nye veifarende å se.

Den andre Kvalsundbrua på årets tur....

Flotte Skaidi Hotel, ferdig etter 92 km.