Sykkelens anatomi 4

Siste akt i soga om sykkelens fysiske oppbygning og alle dens viderverdigheter handler om GAFFEL OG STYRE, og noen få ord om det man sitter på. (SETET altså).

Når sykkelinteresserte står og spør hverandre om hvorfor man bruker "setback" og om hvor mye "vandring" man har, er det lett å tenke tilbake til den urgamle, men klassiske og morsomme sketsjen om Doble fustasjeopphengsforkoblinger,

Og sånn kan det fortsette.
-Fin gaffel, er det tapered?
Og du som overhører: Hæ?

En sykkelgaffel har mange finurligheter for seg om man ser litt nærmere på den. Den ser, ganske riktig, som oftest ut som en gaffel, uansett om den er stiv eller mjuk, men der stopper også likheten.
Den klassiske sykkelgaffelen er selvsagt såkalt «stiv», altså av den typen vi kjenner til fra før terrengsykkelens dager, og vi ble introdusert for en såkalt dempegaffel. Gaffelen kan ha fester både skjerm, bagasjebrett, v-brems og skivebrems (men ikke de siste to samtidig, selvsagt), og vanlige materialer er karbon, (som er hippest, lettest og dyrest), aluminium (som er vanligst) og stål (som oftest er tyngst og stivest).

Oppå selve gaffelen står et såkalt styrerør, som tilsvarer håndtaket på en vanlig spisegaffel, om man kun tenker visuelt. Styrerøret føres opp gjennom styrehuset i rammen, gjennom et styrelager, som på engelsk, noe misvisende vil mange kanskje tenke, kalles et headset, Egentlig er det to styrelagre, ett nedre og ett øvre, som låser styre og gaffel sammen, og sikrer styrets svingradius.

Vi skal ikke komme nærmere inn på ulike typer akslinger og det faktum at ikke alle hjul passer til alle gaffelbredder. La oss heller introdusere det mystiske begrepet tapered.

Dempegaffel type tapered.
Som bare betyr med konisk styrerør,
altså som blir tykkere ved gaffelkronen,

Det brukes om et styrerør («gaffelhåndtaket») som er konisk, altså tykkere, nederst.
Vanlig tykkelse på et styrerør er 1 1/8’’, men en tapered gaffel har som sagt et styrerør som er tykkere (1,5’’) ved roten. Mest for den ekstra stivhetens skyld. (Roten kalles forøvrig ofte en gaffelkrone, morsomt ord, ikke sant?)
Mang en offensiv syklist har bomma akkurat her. Man oppgraderer og kjøper seg en fin ny tapered gaffel, for så å oppdage ved montering at den ikke passer.  Man får simpelthen ikke trædd den ordentlig gjennom styrehuset, fordi rammen er beregnet for vanlig rett styrerør, med samme tykkelse hele veien. Tapered, må vite,
En vanlig gaffel med styrerør som er like tykt i hele lengden kan funke på ei ramme som tar tapered, det lar seg gjøre ved hjelp av adapter, men motsatt vei sliter man big time.

Dempegaffelen har innebygde fjærer (de billigste gaflene) eller olje/luftdempere, som motvirker ujevnheter og slag fra underlaget. Dette fører til økt komfort og mer kontroll når man er ute og sykler. Om du ikke vet om du har luftgaffel eller ikke, kan du se om det er et avtakbart lokk på toppen av venstre gaffelbein...
Hvor mye gaffelen kan presses sammen, altså hvor mjuk den er, om man vil, betegnes med ordet vandring. Sykkelgafler har en vandring som nesten alltid ligger mellom 110 og 180 mm, og jo mer vandring, desto mer demping. Dertil kan man ofte regulere vandringen alt etter hvilket terreng man sykler i. Befinner man seg plutselig på asfalt, kan man for eksempel enkelt låse gaffelen helt ved hjelp av en såkalt lockout. Det er en bryter oppe på gaffelen, men kan også finnes som "remote", i form av en montert bryter på styret.

Lefty-gaffelen vekker utvilsomt
oppsikt ved første øyesyn.

Til slutt kan det nevnes at en gaffel ikke alltid er en hel gaffel, men noen ganger bare en halv!
Vi snakker om en såkalt lefty, en merkelig konstruksjon av en gaffel som ble populær da den ble introdusert av sykkelprodusenten Cannondale. En lefty er altså bare en halv gaffel, og dette er så spesielt at det krever spesielt hjul (annerledes nav / innfesting), spesielt styrelager, og spesielt stem. (se under for å få vite hva et stem er...) 
Til gjengjeld er en lefty-gaffel både stivere og lettere enn en "normal" gaffel, og i tillegg kan man skifte dekk på forhjulet uten å ta det av, og det er jo kjekt. 

Så noen ord om styret, som på engelsk har fått den talende betegnelsen handlebar. Styret er ikke på noen måte unntatt fra mangfoldet når det gjelder sykkelens anatomi. Et vanlig skille går ofte mellom den mer eller mindre rette typen, og den typen vi kjenner fra racersykler, det såkalte bukkestyret. 

Sykkelstyre av typen riser, uten backsweep.

For å ta det siste først, et av bukkestyrets fortreffeligheter er at det gir mange muligheter i forhold til hvor man skal legge hendene. Du har kanskje hørt uttrykket "å ligge i bukken", og det kjennetegner en posisjon der man legger hendene på styrets nedre del og krummer seg sammen for å sykle fortest mulig.
Mens bukkestyret oftest kommer i 42 eller 44 cm bredde, er et vanlig styre vanligvis mellom 60 og 80 cm bredt. Om det så ikke er helt rett, er det av typen riser. Det innebærer at det har en liten oppoverknekk på hver side av midten, slik at det er litt høyere ute ved håndtakene enn på midten. Er ikke styret helt rett, er det sannsynligvis også bakoverbøyd FRA midten, og dette kaller de innvidde for et styre med backsweep. 9 graders bakoverbøy (backsweep) og 30 mm rise er ganske vanlig....
Videre kan styret, om det ikke er riser, også ha noen graders upsweep, altså at det blir gradvis høyere utover mot håndtakene.
På litt finere sykler er det i tillegg vanlig å ha påmontert et styre som er oversized. Det betyr ikke at det er for stort liksom, det betyr at det er tykkere på midten (31.8 mm er da standard tykkelse).

Det viktige her i livet, er å vite om du har et oversized styre, når og hvis du skal bytte stem, For da må du ha et stem som har en klemme nettopp for oversized!.

Oversized styre med rødt stem,
(innringet med hvitt), svarte holker
og barends (innringet med blått)

Haha, nå datt du sikkert av, men straks skal jeg si hva et stem er.

Håndtakene på styret har et morsomt ord i sykkelterminologien, de kalles holker. Og utenfor holkene kan man med fordel montere såkalte barends. Dette er rette eller krumbøyde forlengelser, korte eller lengre, som på norsk best kan kalles klatrehåndtak. Som det ligger i ordet, kan dette være et godt sted å legge hendene når man skal forsere de lange oppoverbakkene, men barends gir også syklisten flere alternativer når det gjelder å plassere hendene i det store og hele. Viktig når man enten skal tråkke til litt ekstra, eller sitte mange timer på sykkelsetet. Barends er tingen.

Helt til slutt om sykkelstyrer, skal vi nevne noe som av en eller annen grunn er vanskelig å få kjøpt "over disk" i Norge, nemlig tursyklistens beste venn, butterfly-styret. (på engelsk også omtalt som multibar.)
Under fanen "Syklene" her på bloggen kan du se bilde av Richie the Cat's sykkel med navnet Kate, hun er nemlig utstyrt med et slikt spesialstyre.
Fordelen? Nærmest utallige steder å plassere hendene på når du sykler! Gjør sykkelen tyngre selvsagt, men veldig vanlig på sykler som skal laaaaangt av gårde :-)

På toppen av styrerøret festes et såkalt "styreframspring", på godt norsk som oftest omtalt som et stem. Stem’et kan være langt eller kort, det kan peke oppover eller nedover, det kan til og med være justerbart i så måte, bare se på bildet av min følgesvenn, sykkelen Jack.  

Stem’et utgjør et viktig bidrag i forhold til å bestemme avstanden mellom sete og styre, og har altså en del å si for sittestillingen.

Til slutt noe ord om sykkelsetet, og ikke minst, dets støtte her i livet: Setepinnen. 

I noen tilfeller (spesielt på racersykler) går setepinnen så i ett med seterøret (den delen av rammen som går fra setet og ned i krankhuset), at de faktisk er én sammensveiset, integrert del av rammen.
Som oftest er det likevel slik, at setepinnen træs ned i seterøret og låses fast med en klemring, og setet monteres på toppen av pinnen.

Setepinne med setback festet
til rails'ene under setet

Setepinner er ingen spøk, altså. De kommer med minst tre vanlige rørdiametere, 27,2mm 31,6mm og 34,9mm. Noen av dem er bøyd bakover øverst, der setet skal festes. Vi sier at de har setback. De har det mest fordi de er skapt sånn. For at de er riktige for den sykkel du sitter på. Fordi at akkurat på den sykkelen, er det kanskje riktigst å komme litt «bakover» for å få best mulig tråkkposisjon. Eller fordi en setepinne med setback generelt gir syklisten noe flere valgmuligheter, basert på sykkelens geometri og den enkeltes kroppsbygning.

Setet i seg selv kommer i kategorien «Noen som passer for meg». De finnes for de brede og de smale, de komfortsøkende (noen har fjærer på undersiden) og de såkalte «gramjegerne», altså de som vil at sykkelen skal veie minst mulig.
Oftest er de utstyrt med såkalte rails, altså to parallelle rør på undersiden som ved hjelp av en brakett låser setet til setepinnen.

Mange klager over at de får vondt i baken, og i området «der nede», av å sitte lenge på en sykkel, Veldig ofte har det ikke noe med hverken setet å gjøre, hvor lenge du sitter på det å gjøre, eller hvordan du er skapt å gjøre. Det handler om setets avstand til styret, setets høyde i forhold til styre og pedaler, setets vinkel (peker det bare ørlite oppover, er det ikke rart det gjør vondt etter hvert), og ikke minst: syklistens sittestilling og kjørestil. (Det er for eksempel alltid viktig å stå litt i pedalene innimellom for å sikre god blodsirkulasjon…)

                                                                        ***

Sykling betyr muligheten for fysisk fostring, som det het i gamle dager, og masse frisk luft.

Sykkelslangen din trenger også luft. Og dempegaffelen din. Men ikke ledningen til skivebremsene dine, den vil ikke ha luft i det hele tatt. Såpass vet du i hvert fall nå.

Så nå kan du gå, for eksempel til sportsbutikken, og føre en samtale som viser at du er blant de innvidde. Du kan stammespråket. Du kan til og med oppleve at ekspeditøren står der og sier: -Hæ?

Riktig god sykkelvår – Richie the Cat er snart tilbake og forteller om pilottur #1, og en ambisiøs måte å møte 1.mai på….