Richie the Cat's sykkeltur 2017: Nachspiel på sykkelsetet 2/3

Dag 2 av Tour of Fosenhalvøya med nogo attåt er over, nye 109 km tilbakelagt, og katten er vel installert i ei høtt, som de sier på disse trakter. (altså ei hytte, for anledningen type camping).
Hos vertskap Holmset på Sjøåsen i Nord-Trøndelag, i Namdalseid kommune, langs Kystriksveien mellom Namsos og Steinkjer.
Og dermed var location satt.

Jeg vil innledningsvis få takke Rolf, Åsmund og Jeanette på Fosen Fjordhotell i Åfjord for topp forpleining, god mat og vennlig service, og ikke minst: En av de beste hotellsengene jeg har sovet i på veldig lenge.
Lykke til videre med drifta og utviklingen av hotellet, jeg heier på dere.

Morgenen i Åfjord begynte bedagelig, og da the Cat omsider kom seg opp på setet litt over 10, var det igjen på regnvåt asfalt. Heldigvis holdt værmeldingen stikk denne gang, underlaget tørket opp, og dagen forble tørr. Hadde det bare vært 4-5 grader mer i lufta, hadde det vært perfekt sykkelvær, til tross for litt motvind fra nord.
Det har ellers blitt en dag der størstedelen av syklingen har foregått gjennom lange, øde strekninger, omgitt av av grankledde åser og et og annet gardsbruk.
Men også innlagt en veldig ugrei og lang stigning, og et vegparti med vakker kystnatur.

Det gikk oppover ganske umiddelbart etter start, ikke sint, men like fullt oppover, opp Norddalen til naturområdet Momyra, med det ørret-stinne Momyrsvatnet. Vi snakker om landets største terrengdekkende myrområde.

To nye kommuner skulle besykles, ingen av dem med mer enn 1000 innbyggere. Med andre ord, en riktig så jomfruelig del av kongeriket skulle utforskes. I alle fall føltes det slik, dette var å betrakte som utenfor allfarvei i de aller fleste henseender.

Først ut var Roan, som til tross for få folk, både kan skilte med Chess-gründer Idar Vollvik, og landets nest største vindpark.
Jeg fikk øye på noen av møllene høyt oppe på fjellet, i det jeg ankom det lille stedet Hofstad nede i strandkanten.
Lite visste jeg akkurat da, at det var akkurat stigningen opp dit, til toppen av Bessakerfjellet, jeg måtte begi meg i kast med. Godt man ikke alltid vet hva man har i vente, for den bakken ga flashback til den tidligere omtalte Haddelandsbakken, se blogg fra årets pilottur i Vest-Agder.
En laaang og riktig så kjedelig sak, med andre ord, som kunne tilby rikelig med melkesyre i beina.

Belønningen var imidlertid stor da utforkjøringene var unnagjort, kommuneskiltet til lille Osen kommune dukket opp, og vegen snirklet seg oppover et fantastisk kystlandskap. Give and take et par spektakulære bruer, dette stod ikke veldig langt tilbake for selveste Atlanterhavsveien.

Omsider ankom jeg noe som kunne minne om sivilisasjon, i form av det lille tettstedet Osen, kommunesenteret som var utsett som dagens lunsjdestinasjon.
Her hadde de alle fasiliteter, herunder ei flott kirke og et lite senter med matbutikk og en koselig kafé som betegnende nok het Kaffekosen.

Kaffekosen kunne by på en helt gangbar pastasalat med skinke, godt brød til, god kaffe, og gratis vafler i det omfang syklisten selv måtte ønske. De "skulle jo stenge snart uansett", var omkvedet den smått undrende Richie the Cat fikk høre.
Til gjengjeld ble han umiddelbart enig med seg selv, om at ikke bare var Osen en usedvanlig naturskjønn plass, her var det dessuten veldig trivelig å være.

Det ble nye øde, og ganske seige, 5 mil til dagens endelige bestemmelsessted Sjøåsen, der den eneste matbutikken stengte klokka 15, det var jo tross alt lørdag.
Etter lørdag kommer som kjent søndag, og da er det i hvert fall ingen butikk åpen, og mat må man ha når man skal prøve å krone helgeturen med ytterligere 10 mil.
Dermed ble det gjort forsøk på litt framoverbunkring på Coop'en i Osen, den fra før fulle, lille tursekken fikk virkelig tøyd strikken, med litt brød og pålegg, og ikke minst 2 liter øl på flaske fra det lokale Stokkøy bryggeri. Sånn for vekta i sekkens skyld, altså. Og kosens skyld, helt alene i ei lita campinghytte på lørdagskvelden.
Akk ja, det sykkellivet.

I morgen skal jeg prøve å få huket av den fjerntliggende Flatanger kommune på lista.
Dit, ut mot kysten igjen, går det bare én veg, og om kroppen ikke sier nok er nok i morgen, er den vegen min. Langt der ute i Flatanger ligger nemlig Zanzibar.

Resten er bare bonus. I alle fall må jeg komme meg tilbake til Sjøåsen, og hvem vet, i ytterste fall kanskje helt ned til Steinkjer.
Men først og fremst gjelder det å ha et våkent øye på rutetabellen til Trønderekspressen, som til syvende og sist skal frakte mann og sykkel til Trondheim, og videre til startstedet i Orkanger.

Hvordan det gikk med Flatanger og Zanzibar og alt det andre? Det får du kanskje vite.... senere. I morgen altså.