Richie the Cat's sykkeltur 2017: Nachspiel på sykkelsetet 1/3

Samme overskrift hvert år. Sannsynligvis det eneste nachspielet som er like gøy og spennende selv om man er helt alene. The Cat har pakket sykkelveskene (det skal jeg komme tilbake til), og lagt ut på en tredagers trilletur oppover Fosenhalvøya for å nyte sommerens siste dager, som det heter, fra sykkelsetet. 10 nye kommuner ligger i potten, men første dagen holdt det på å gå helt galt fra begynnelsen av.

Jeg har alltid sagt at god planlegging er viktig, for eksempel når man skal ut på en tredagers sykkeltur. Utstyr i orden, ruta klar, intet glemt. Det gjelder å ha fokus. Fokus på arbeidsoppgavene, som skihopperne pleier å si. Eller som motivasjons-coachen hamret fra talerstolen på en stor internasjonal kongress jeg var på: You got to fuck us, fuck us, fuck us. Han skjønte aldri hva salen fniste av. Men så var han også spanjol, og da er det vel tilgitt.

Okke som, Richie the Cat sine tanker og fokus kan muligens ha vært et annet sted i det siste, for da kjøreturen fra Klippfiskbyen til Orkanger var tilbakelagt i morges, og sykkelturen skulle begynne, manifesterte det manglende fokuset seg umiddelbart. Sideveskene var nøye pakket og lå i passasjersetet, sykkelen Kate var tatt forsiktig ut av bilen og sto og blomstret mot en vegg vis alle vis stedets trafikkstasjon, alt var klart. Helt til the Cat skulle smelle igjen bakluka og kikket bort på "damen". Var hun ikke litt vel lettkledd? Var det ikke noe som manglet? Som i en tåke skjønte the Cat at han, fanget i alle avledningers mor, hadde glemt å sette på bagasjebrettet. Da blir det vanskelig å ta med seg bagasjen sin, kan man si.

Redningen heter Europris. Som lå rett over gata. Og som åpnet klokka ni. Og som hadde en liten tursekk av merke Xplor Røldal.

Dermed ble det ompakking og ut med det meste, mens jeg fortvilet konfronterte Kate med hennes manglende evne til å minne meg på ting. Men hun kan jo ikke snakke, kom jeg heldigvis på. SÅ gal var jeg ikke blitt.
Hun gjennomgikk, som det nå enn var, en
omfattende slankekur på stedet, godeste Kate, og var hun lett fra før, så ble hun om mulig enda finere å håndtere da vi endelig kom oss av gårde: Agdenes kommune og fergeleiet på Valset ventet.

All good, som en venn av meg pleier å si, i hvert fall i 4 kilometer. Da begynte det nemlig å regne. Ikke nok med at det var 8-9 grader i lufta, her skulle syklisten, helt uten regn-gavanter, dusjes i tillegg.
Never trust a man who doesn't drink, er det er gammelt jungelord som sier. Vel. Stol aldri på værmeldingen heller. Både Yr og Storm hadde lovet oppholdsvær og mye sol hele helga, men her avløste den ene regnbygen den andre gjennom dagen, og ga rikelig anledning til både å bli våt og kald. Heldigvis sluttet bygene akkurat før syklisten rakk å bli gjennomvåt.

Men altså Agdenes. Hyttekommune. Og jordbærkommune. Det dyrkes i stor stil. De har til og med et eget løp, Jordbærtrimmen, til ære for bæret. Kommunesenteret heter Lensvik, en fin blanding av Leksvik (Nord-Trøndelag), og Lenvik (Troms).
I Lensvik står bygdas store sønn, skiløperen Harald Grønningen, på sokkel. Harald ga hele premiesamlingen sin i gave til hjemkommunen, herunder OL-gullet på 15 km i Grenoble i -68. Alt står utstilt i Lensvik samfunnshus.

Jeg hadde ikke tid. Jeg skulle rekke ei ferge. Jeg skulle "utom", som de kaller det, de innfødte som hadde forvilla seg inn til Trondheim. Første stopp Brekstad, sentrum i bittelille Ørland kommune, som likevel kan skilte med en av landets to hovedflystasjoner, med nærmere 700 ansatte og 300 soldater. I kommunen finner vi også den kjente Austråttborgen, eller bare Austrått, en herregård som helt siden 1000-tallet har vært sete for flere personer som har spilt en rolle i norsk historie. Dette er i sannhet en såkalt stormannsgård, men the Cat droppa det like fullt.

Det han ikke droppa, var en etterlengtet lunsj i etablissementet Kystpikene, et interiørmessig artig og for anledningen godt besøkt gammelt hus, der både gjestene og innehaverne konverserte på hollandsk. Verden er som kjent liten.

Bjugn kommune neste. Det var like i nærheten, kan man si, og vegen dit var flat som ei pannekake, bare 2% av Ørland ligger over 160 m.o.h....Rene Danmark, med andre ord, bortsett fra alle jagerflyene som stadig vekk drev og "patruljere luftrommet."

I Botngård, kommunesenteret i Bjugn, ble det tid til en aldri så liten rosinbolle og litt opptørking etter nok en regnbyge, samt en beskuelse av tettstedets stolthet, den kuppelformede Fosenhallen. Her er det visstnok også mulighet for å slå seg løs med litt kosting (altså spille curling).
Men igjen måtte the Cat avstå, her skulle det så visst sykles "hjem" til Åfjord, sykkelvesker eller ikke.

Ferden gikk videre inn i Rissa kommune, eller Ressa, som de innfødte sier, kommunen som bare har måneder igjen å leve (skal slås sammen med Leksvik og få nytt navn), og som kanskje er mest kjent for ras og skred og sånn, et kvikkleireskred i 1978, omtalt som Rissaraset, tok for eksempel liv, og over 20 bolighus gikk tapt.

Vegen svingte atter nordover etter å ha koblet seg på fylkesvei 715, for anledningen utstrakt oppsatt med veiarbeid og lysregulering.

Til slutt var dagens etappe kommet til sin ende. I Åfjord, altså. Elv og fjord. Med bekkeblom i kommunevåpenet, bare fordi den har tilknytning til begge deler. En fin kommune, Åfjord, med flere naturreservater.
Og opphavet til den gamle robåttypen Åfjordbåt. Og ikke minst: Fosenhalvøyas koseligste hotell.

Her er jeg blitt tatt strålende i mot av han Åsmund, for anledningen fungerende resepsjonist, men egentlig kjøkkensjef for et topp lokal matopplevelse, det får vi si, selv om han opprinnelig kommer fra Porsgrunn.
Da er det ingen hemmelighet hva som står på Richie's meny i kveld: Ekte hjemmelaget Trøndersodd.

Å bli møtt med en smil, en god seng og god mat, da har man funnet nøkkelen til hva et distriktshotell skal handle om. Det var godt å komme til Fosen Fjordhotell etter 112 km på sykkelsetet.
I morgen går ferden videre nordover, nye 10 mil, og stopp i det lille stedet Sjøåsen.
Bli med meg.
.