Richie the Cat's sykkeltur 2017: Nachspiel på sykkelsetet 3/3

Hvilken fantastisk søndag det ble i midt-Norge.
Det første the Cat gjorde i morges, var riktignok å skalle panna i overkøya i det han stod opp, sånn bare for å komme på jobb og vise at man har vært i ute i krigen, liksom.
Eller på bygdefest eller noe.
Det var heldigvis ikke så alvorlig, ingen silblødning, ingen stor kul, og i hvert fall ikke nok til å legge en demper på nye vakre 106 km med landeveissykling.

Det var denne kommunen Flatanger, med over 1000 øyer og holmer, som var målet.
Så usentral at Google Street View faktisk ikke har kjørt dit med kamerabilen, en gang.
Noen husker kanskje navnet fra lyngbrannen som herjet i 2014 (den verste i Norge siden 1945), 65 hus gikk tapt før man fikk kontroll.
Til kommunegrensa var det snaue 3 mil, og 3 mil tilbake igjen til Sjøåsen og Kystriksveien, også kjent som Rv17.

Skulle man fortsette til kommunesenteret i havgapet og eksotiske Zanzibar?
Sola truet alvorlig med å bryte gjennom da jeg nådde komuneskiltet, og sammen med Drømmen om Steinkjer, ga svaret seg selv. Den tiltagende temperaturen, som innbilt nok ville gjøre varme Zanzibar overflødig, hjalp altså på beslutningen. Snuoperasjon. Frem og tilbake like langt. Lunsj på campingen.
Kom jeg meg helt ned til Steinkjer i god tid før Trønderekspressen, fantes det til og med tog å få skyss med til Trondheim. Hver time, til og med.

Og dermed ble det slik. Kommunesenteret Lauvsnes i Flatanger kommune var bare ei drøy mil unna, men det fikk ikke hjelpe, det fikk "være til en annen gang", som det heter.

Klokka ti over halv ett hadde the Cat allerede syklet 60 km tur-retur morgenens startsted, og inntatt en raus lunsj bestående av brødmat og kaffe i solveggen på campingplassen. For sola hadde minnsann greid å tvinge seg fram, akkurat som ønsket.

Fine og relativt flate Kystriksveien bød på fløyelssykling de 45 kilometerne ned (sier ned, for det var sørover) til Steinkjer. Nordavinden hadde plutselig blitt sørøstlig, som ofte er når det er godvær på disse trakter, men den var så beskjeden at den i liten grad voldte noen problemer for den syklende.

Resten er egentlig historie, som det heter. Jeg fikk gjort en kort sving innom kommunegrensa til Verran kommune også (Ikke Verdar'n, det er noe annet, om enn ikke så langt unna. Verdal, altså. Lottobøgda.)

Klokka 15.28 forlot lokaltoget til Trondheim Steinkjer stasjon, og gjett hvem som var med der.....

Det nærmer seg slutten på sykkelsesongen 2017. En liten sjarmør-økt langs Indre Fosen for å få med seg den utgående Leksvik kommune, er alt som er mulig å skvise inn i år. Før høsten er her og været blir for ugjestmildt.
Leksvik er borte fra nyttår, men den turen, om den blir noe av, skal forbli ublogget. Nachspiel er nachspiel, at folk ikke skjønner at det er på tide å "gå hjem" får være en annen skål.

Tusen takk til alle dere som har støttet meg i år, dere har vært Vertskap med stor V, alt godt for fremtiden.
Og tusen takk til deg som har lest, bloggene har over 20.000 treff nå, ikke verst for et liiiitt smalt tema og for en som bare skriver noen få uker i året.

Neste år kan det atter bli sykkeltur. Og pilottur. Og nachspieltur. Alt ligger på tegnebrettet. Nytt fylke. Ruta er nesten klar. Men hvor??
Det må du vente til neste år med å få vite😉