Richie the Cat's sykkeltur 2017: Fra hei til hav, fra regn til sol

Det er ikke hver dag man våkner opp i en kommune der Gladys og Steven står på lista over, la oss si, ikke helt uvanlige navn. Så sies det også at i Kvinesdal har rundt 10% av innbyggerne amerikansk statsborgerskap.

For de tre syklister, som på Krågeland kro og feriesenter helt nord i kommunen hadde fått full forpleining, holdt det imidlertid fint med Åge og Jostein. Tusen takk for et flott opphold på et fint sted gutter, og riktig god sommer til dere.

Vi befant oss ikke avskrekkende langt fra selveste Sarons dal, der ikke helt ukjente Aril Edvardsen hadde bygget opp en internasjonal misjonsorganisasjon. Men det var lite hjelp å få fra de høyere makter med været, for ute regnet det - igjen.
Det skal ikke underslås at både den ene og den andre var spent på formen etter gårdagens kraftprøve, men etter en raus frokost var det bare å ikle seg regntøy og sale på. Sirdal ventet.

Selvfølgelig tok det ikke lange tiden før den første stigningen åpenbarte seg, men derfra og ut skulle det meste gå på skinner, som det heter på togspråket.
Kommuneskiltet til Sirdal viste seg å være såpass skadet at the Cat fant det riktig å tilby det en viss pleie. Dermed var det fram med hvit rørleggertape for å komplettere de opptil flere manglende bokstaver, til hoderystende, om enn godmodig, humring fra medsyklistene. Det ble et øyeblikk truet med å varsle kommunen om hva lokalbefolkningen så seg nødt til å bidra med, men da regnet på samme tid tok farvel for dagen, fant vi det riktigst å sette forhjulet rett sørover uten mer dikkedarer. Vi skulle innom den vestligste bykommunen på Sørlandet: Flekkefjord.

Til tross for at det stort sett gikk radig bortover og nedover, og vi alle kunne konstatere at beina fungerte overraskende bra, valgte min nye sykkelvenn Paal, lokalkjent som han er, mandalitten, å si farvel til den tunge tralla en gang for alle da vi ankom det lille stedet Gyland. Han fant et avsidesliggende gammelt, ubebodd sagbruk som han kjente til, forøvrig visstnok gjenstand for et populært tv-program på NRK, der han hektet av alle kiloene og lot dem få hvile i et uthus.
"Henter den senere", sa Paal, og dermed gikk resten av etappen som en drøm for hans del.

Borti Flekkefjord stansa vi ved et vann ved kommunegrensa, men byens store padler, OL-mesteren Eirik Verås Larsen, var ikke ute og trente. I hvert fall ikke der.
Nå kan Flekkefjord også skilte med Norges eldste rockefestival, Fjellparkfestivalen, men vi lengtet allerede til Farsund, og snudde tohjulingene østover uten så mye som en kjent rockelåt på tunga.

Etter hvert ble vi aldeles nødt til å begi oss tunnelhelvetet i vold, ut på trafikkerte E39. Den inneholder ikke akkurat få tunneler akkurat på disse trakter, og vi fikk testet to av dem, den siste nærmere 2 kilometer oppover. Da vi hadde vært innom Farsund kommune, og fant en koselig rasteplass for å innta dagens lønsj, var vi egentlig mest glad for at vi hadde overlevd.
I Farsund finner vi selvsagt det forblåste trekkfugl-eldoradoet Lista, men dit hadde vi ikke tid til å svinge nedom.

The Cat hadde på kartet funnet en parallellvei videre mot Lyngdal kommune for å slippe en ny stygg tunnel, og var ganske standhaftig på at dette ville være et saliggjørende alternativ. Men best som han så vidt hadde trillet av gårde, kom resten av følge i kontakt med en blid sørlending som helt tilfeldigvis stod ved vegen, sammen med en pick up. Han smilte godt da vi forela ham vår plan, og kunne love et totalt ugreit strekke på grusvei med opptil 20 graders stigning. Om det var det vi hadde lyst på?
Da han tilbød syklistene et par gratis juksekilometer på lasteplanet, ble selv den ellers så betenkte katten tatt av fristelsen.
Gjett om vi var glade for det.

Gjennom Lyngdal kommune var det igjen E39 som gjaldt, men nå kom sannelig sola fram, og med vinden i ryggen gikk det fort østover. Lyngdal er en av ganske så få kommuner som kan skilte med egen fe-rase, Lyngdalsfé, og vi gjorde vårt beste for å "møe" til dem der de fra tid til annen dukket opp bak gjerder langs vegen, stirrende mot oss med tomme blikk.

Plutselig var vi i Lindesnes kommune, og endestasjonen Mandal var innen rekkevidde.
Lindesnes altså. Med Norges sydligste fastlandspunkt, og maleren Adolph Tidemand.
Say no more. Det gikk fortsatt fort, gjennom kommunen med vinden i ryggen.

Endelig kom skiltet som viste Norges sørligste kommune. Sjøfartsbyen Mandal, fylkets tredje største, med alle de flotte, hvite trehusene og Norges største trekirke, og med idylliske Mandalselva og standsmessig skjærgård.
Sjelden har en softis smakt bedre enn på brygga i Mandal.

Snipp snapp snute, så er nok et sykkeleventyr ute. Etter en 14,5 mils dagsetappe og en solfylt time i Mandal, inviterte Paal hjem på fri dusj og stilte sporty opp for å befrakte resten av sykkelfølget til togstasjonen i Kristiansand. Tusen takk for turen Paal, og takk for ekstraservicen!

Takk også til min sykkelkompis Erling, som viste at han blir å regne med på turen i Nord-Norge om en måneds tid.
Vi er tilbake fra Tromsø 30.juni!
Håper du leser da og😊