Det var forøvrig etablissementet Barila pub, der utkasteren kommer fra Canterbury i England, og dama bak bardisken kommer fra Symi i Hellas, som trakterte de ferdigsyklede i går aften. Internasjonalt tilsnitt, der altså.
Vi slår samtidig raskt fast at finnmarkinger er veldig hyggelige folk, og med det får vi la akkurat den delen av reportasjen ligge.
På Thon Hotel Alta kan vi konstatere at alle bemøtes med et smil og en strålende serviceinnstilling. Store grupper av reisende kom og gikk, og høyt aktivitetsnivå betyr alltid et bra produkt, noe vi kan skrive under på. Tusen takk til Linda og alle ansatte vi møtte på Thon Hotel Alta for at dere gjorde avslutningen på turen vår så fin. Vi hadde det godt hos dere. Fortsatt riktig god sommer!
Jeg har skrevet flere epiloger før. En til hver av de tidligere bloggene, der jeg har prøvd å sette ord på hva som er så fantastisk med å drive og sykle rundt sånn. År etter år, liksom.
Du kan lese dem.
Jeg vet ikke om jeg greier å si det noe bedre enn jeg har gjort før, og jeg vet ikke om jeg engang skal forsøke. Jeg har snakket om Gremlinen på skuldra som hindrer deg i å gjøre det samme, eller noe tilsvarende. Å gjøre DIN greie. Den som sier " du er sprek du, jeg hadde aldri greid noe sånn". Den som gir deg vondt i viljen, og sørger for at du holder deg inaktiv og lat.
På sett og vis handler det om livsstil, å være sulten på livet, og om balanse. Hvor balansepunktet ligger for den enkelte er individuelt, men jeg innbiller meg at ytterpunktene er helsefanatikeren som flyr opp og ned flere fjell i uka, og aldri tar seg en skikkelig rotbløyte, på den ene siden, og den som lever i en mer kronisk rotbløyte på den andre siden. Og da kan vi inkludere røyk, usunn mat i store mengde, dop for den saks skyld, og generelt altfor mye inaktivitet.
Årets sykkeltur har, som tidligere, vært basert på grundig planlegging. Jeg har gått høyt ut og beskrevet start og stopp for hver etappe, lenge før den har vært syklet. Det har ikke foreligget noen plan B.
Samtidig er det i et prosjekt som dette svært mye som KAN gå galt. Fly eller ferger som en ikke rekker, og som med det snur opp ned på hele planen. Sykler som bryter sammen og trenger verkstedbehandling. Kjeder eller girvaiere som ryker, dekk som sprekker, bremser som svikter eller låser seg, eiker som knekker.
Så kommer trafikken. Det er farlig å være i trafikken, det er farlig å være syklist i trafikken. Et øyeblikks uoppmerksomhet kan få katastrofale følger. Man er sliten.
På toppen kommer kroppen. Ryggen, knærne, skuldrene, alt må tåle en viss belastning. Melkesyra i lårene må takles.
I lys av det overnevnte skal det ikke legges skjul på at det har vært både en fysisk, og ikke minst en mental, prøvelse. Det kreves disiplin for å holde seg til en stram tidsplan dag etter dag. Og blogge absolutt hver dag, også når du kjenner deg dødssliten og mest av alt vil legge deg i horisontalen og lukke øynene. Du vet hvor mye som kan gå galt, hver dag. Spesielt denne gangen var det slik, siden vi har vært tre stykker på deler av turen.
Man er litt ekstra på vakt hele tiden.
For deg som har fulgt bloggen, har det sikkert hørtes ut som det har vært en fantastisk tur. Og det har det sannelig vært. Vi sitter igjen med minner for livet.
Vi har syklet nærmere 700 kilometer på ei uke. Vi har opplevd alt fra 24 grader og solskinn til 6 grader og regn. Vi har klatret over fjell, forsert vidder, trillet langs blikkstille fjorder, utfordret underhavstunneler, besøkt koselige byer, fått 15-kilos fisk på havet, møtt fantastiske mennesker og konstant fått bruke kroppen. Alt på en uke.
Som jeg har sagt før: Sykkel-livet lever.
Du kan gjøre det samme, så fremt du ikke har åpenbare fysiske skavanker. På din måte, i ditt tempo. Men lytt til de som har prøvd før deg. Vi har møtt en del langtur-syklister på vår vei. Noen med siste skrik av utstyr, men syklende i caps, joggebukse og joggesko. Uten hjelm ER faktisk ikke kult, selv om noen voksne fortsatt later til å tro det. Hjelmen er det minste du kan ta med når du likevel er nedlesset i bagasje. Noen kjører med så mye bagasje at det ser ut som de har med hele livet sitt. På sykler med dempegafler og påmonterte traller, tunge som bly. Jeg skjønner det ennå ikke.
Da har jeg mer sans for tyskeren jeg hørte om, han syklet helt UTEN bagasje, og hadde kun med seg toalettsaker. Han hadde rett og slett sendt ei lita pakke med posten til hvert av sine overnattingssteder på forhånd. Fylt av rene klær og litt godsaker. Når han kom fram for dagen, skiftet han til rene klær, og sendte pakka med skittentøy hjem igjen, returporto betalt.
Genialt, ikke sant?
Vel. Det meste er sagt for denne gang.
Men de som kjenner Richie the Cat, vet at det sannsynligvis kommer et nachspiel. På sykkelsetet, altså. En siste 2-3 dagers tur, som selvsagt også skal få sin plass her på bloggen.
Til slutt noen takk. Til Knut Hansvold i Nordnorsk Reiseliv AS for støtte og åpning av dører, til våre utrolig imøtekommende og positive vertskap langs ruta, til min kjære der hjemme for tålmodigheten og friheten, til Martin for sykkelkofferten, til mine fantastiske sykkelkompiser Erling og Øyvind, som aldri har klaget et øyeblikk, og som har stått distansen med bravur. Uten dere hadde ingenting vært det samme.
Og selvsagt takk til DEG, for at du har lest denne bloggen og fulgt meg på tur. Det setter jeg stor pris på.
Sjalabais, og fortsatt god sommer alle!
PS fra Erling:
Jeg er priviligert som fikk bli med på Tour Richie for tredje gang. Dette har for meg blitt den ultimate måten å se og oppleve landet vårt på. Som alltid var turen utrolig godt planlagt og nok en gang gikk det meste på skinner selv om vi syklet. Fantastisk start i Tromsø, og derfra gjennom variert og spennende natur og vær, men med godt selskap og god mat hver dag. Sørøya med havfiske var høydepunktet på en variert og opplevelsesrik tur, men jeg vil huske alle stedene for ulike, unike opplevelser. Jeg har blitt enda mer glad i vår nordligste landsdel. Takk for turen!
PS fra Øyvind:
Da var årets tur med The Cat over for i år. Jeg slengte meg på i Sørkjosen og fikk med meg par og 30 mil gjennom Nord-Troms og Finnmark. Spesielt huskes Øksfjords ville natur, og ikke minst Sørøyas trolske og frodige landskap, med sitt arktiske preg. Foruten å få lov till å utfolde seg aktivt i all denne flotte naturen, vil jeg si at livet på veien er svært tilfredsstillende, da man hver dag får se resultatene av innsatsen man legger ned. Det kan man ikke alltid si om hverdagens trivialiteter. Til tross for at jeg har vært sliten hver dag har jeg gledet meg til neste dag, hver kveld. Så bra har det vært. Takk for turen Richie!
 |
| Farvel Alta, farvel Finnmark. For denne gang. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar