Fabelaktig

"Jeg velger meg April", skrev Bjørnstjerne Bjørnson en gang for lenge siden, og hadde han vært med på sykkeltur på Namdalskysten på aprilmånedens siste dag, kan det fort hende han hadde tatt overskriften i sin munn. Fabelaktig er altså ordet som kan oppsummere dag 2 av årets første pilottur før "eventyret i nord", det litt søte, gammelmodige ordet.
Til tross for 108 kilometer langs vegen med oppstart i 2 graders varme, var det nemlig fort gjort å bli begeistret - igjen.

Først tusen takk til han Bjørnar på Foldereid gjestehus Vårtun for husvære og masse gjestfrihet - riktig god vår og sommer til dere!

Det har vært en ny dag med mer enn godkjent vær, og til tross for en temmelig kjølig vårdag, var det en forventningsfull syklist som fort oppdaget at trærne knapt rørte på seg, og Nordland fylke bare var noen mil unna.

Nærøy kommune, forøvrig oppkalt etter havguden Njord, viste seg fra en hyggelig side, og etter en riktig så harmonisk ferd nordover, var the Cat ved fylkesgrensa og trillet inn i Bindal  kommune.

Det ble noen fylkeskryssinger fram og tilbake, og en avstikker ut på øya Austra, forøvrig en av bare to-tre i landet som deles av to fylker, og som tre kommuner gjør krav på en del av. Målet var kommunegrensa til Leka kommune, der hovedøya med samme navn byr på fantastiske sykkelopplevelser for den med tid...
Leka, på dialekt bedre kjent som "Lækka", får utstå til en annen gang.

Det var ikke akkurat en stekende sol som ledsaget syklisten gjennom dagen, men nettopp derfor, at den i det hele tatt tittet fram og fikk følge av snille vinder det meste av tiden, gjorde opplevelsene riktig så vakre. Etter å ha hatt vegen nesten for en selv gjennom snaue 5 mil, ble det  en lykkelig lunsjstund på en benk ved Jokerbutikken ved det lille tettstedet Bogen, med brødskive med sjokoladepålegg og medbragt kaffe på termos.

Er lite skår i gleden oppstod riktignok en time senere, da the Cat skulle forevige en av de utallige bukter og viker som glitret i sola. Følgesvennen Jack, sykkelen altså, som forøvrig har vært helt super å ha med å gjøre, ville ikke stå stille for fotografen, og deiset overende og delvis ned en skrent, med det resultat at det ene festet på den ene sykkelveska knakk tvers av. Dermed måtte det til med en Reodor Felgen-løsning som jeg bare håper vil duge helt  til morgendagens endestasjon i Namdalseid.

Videre sørvestover gikk alt smooth helt til ankomst Norges minste by. Ja da, den heter Kolvereid, og er sentrum i Nærøy.
Plutselig ble vinden veldig merkbar, den hadde dreid mot nordvest, og var tydelig bestemt på å gjøre livet surt. Med tomme vannflasker og smått tomme glykogen-lagre ble det to veldig drøye mil for the Cat, og det siste han tenkte før Nærøysundbrua endelig åpenbarte seg, var hvor utrolig langt 2 mil av og til kan virke....

Over brua lå Rørvik der plutselig i solskinnet, og dagens etappe gikk mot slutten. Plutselig stod det Vikna kommune på et skilt; Rørvik er riktignok administrasjonssentrum, men her har vi med et øyrike av de sjeldne å gjøre, med rundt 6000 øyer og holmer. Ikke rart man snakker kystkultur.

Richie the Cat er innlosjert på Kysthotellet midt i Storgata, her er han tatt vel imot, og gitt en god anledning til restitusjon, delvis etter egen oppskrift.
Det innebærer i kveld en stor sving utenom byens to pizzeriaer Napoli og Milano (syd mot nord, der altså), og en ditto myk landing hos det tredje av i alt tre bevertningssteder: Noras catering og takeaway. Nora, som på skiltet utenfor reklamerer med "Filippinske mat" med store bokstaver, har nemlig også åtte kafebord, god mat og musikk på høyttalerne. Så får vi heller bære over med den manglende skjenkebevillingen og den overivrige bruken av boktaven e.

"Jeg velger meg April", er historie for 2017 sin del. I morgen er det "Kom Mai du skjønne milde" som gjelder.
Så får vi se om den blir mild nok til å få meg nye 120 kilometer avgårde, med fergetur på fjorden innlagt, ned til selveste Namsos and beyond, og helt til Namdalseid. Bussen derfra til Trondheim går nemlig klokka 16.30, verken mer eller mindre.
Om det gikk bra, leser du kanskje i morgen kveld😊

Eventyraktig start på dagen

"Jack" synes Sildrestraumen er verd en stopp

Lunsj i de beste omgivelser 

Såpass, ja!

Kystkultur i praksis i Rørvik 

Trivelig på Kysthotellet!

Startetappen som gikk nesten rett vest

Men bare når det gjelder himmelretningen....
For makan. Når man ønskes velkommen av verten med kaffe og kake i solveggen ved ankomst, skjønner man at man er kommet til et sted der gjestfriheten og hjertevarmen virkelig bor på ordentlig. Sånn var det å komme fram den aller første dagen på den aller første ordentlige sykkelturen, til idylliske, fredelige lille Foldereid, og stedets superkoselige gjestehus, Vårtun. Bedre start kan man ikke ønske seg.

Enn skjønt, den egentlige starten begynte strengt tatt i nattens mulm og mørke klokka 03.25 i en viss by på Nordvestlandet, og det tok faktisk over 7 timer med bil, ferge og tog før Richie the Cat kunne sette sykkelbrillene på nesen og feste blikket vestover, mot det som skulle bli nærmere 100 kilometer prikkfri Nord-Trøndersk asfalt-trilling. Da hadde han allerede rukket å se store flokker med rådyr og hjort både på vegen og på jordene omkring i grålysningen i 5-tida, fascinerede nok, men også småskummelt for en sykkelfraktende Avensis med innbilt hastverk for å rekke 07.38 toget fra Trondheim og nordover mot Bodø.

Det var som kroppen skrek "dårlig gjort" til den brutalt tidlige reveljen, selvsagt, men litt før 11 sto han imidlertid der, b-mennesket, helt etter planen på Grong stasjon, litt uti ingenmannsland, men ferdig salet på og klar for det egentlige oppdraget. Med frisk vind fra nordøst lå alt til rette for en myk og fin start, vegen gikk rett vest de første 20 kilometerene, må vite. Nå må det imidlertid raskt tilføyes at den vinden virket å komme helt fra Sibir, for med 6 grader i lufta ble det raskt slått fast at her var det bare å finne fram både buff og fleece om dette ikke i stedet skulle bli aldeles ugreit.

Fra Grong kommune, som ikke byr på en direkte liten mengde grantrær (derav navnet?), gikk ferden inn i Overhalla kommune (Bjarne Brøndbo sitt rike), før fylkesvei 17, den meritterte Kystriksveien, åpenbarte seg og tok syklisten nordover, og over i en litt mindre hyggelig sidevind.

Høylandet kommune neste. The Cat satt der og tenkte på det skotske høylandet, og bare ventet på at nu, nu kom stigningene. Men så var det altså bare høy som var cluet. Sånn som dyra spiser, altså. Kommunesenteret med samme navn lokket med Coop-butikk og mulighet for bunkring og kjøp av et Flax-lodd, det siste var ikke mer enn man kunne unne seg når man først var på tur, tenkte syklisten. Men Høylandet, som liker å kalle seg Norges revy-kommune på grunn av en viss årlig festival, var for anledningen ikke i det rause hjørnet hva tilbud om avkastning angikk.

Nordover bar det. Forbi store islagte vann som vitnet om at det verken var vinter eller vår, selv om hestehoven i veikanten gjorde sitt for å trosse det førstnevnte. Snart dreide vegen atter vestover, det var flatt og fint, og igjen ble det bra "vind i seilene". Med selskap av den lange, vakre fjordtarmen Innerfolda, var vi plutselig i Nærøy kommune, og dagens bestemmelsessted Foldereid kom raskt i sikte.
På Foldabrua var det stillasoppsetting for klargjøring av utbedringsarbeider, og da gutta oppe i stillaset kom med heiarop i det the Cat passerte, tenkte han at det i hvert fall, sånn på generelt grunnlag altså, ikke skortet på entusiame en lørdags ettermiddag på disse trakter. Så viste det seg i ettertid at gjestehusverten hadde forespeilet arbeidslaget ankomsten (lokale forhold, med andre ord), uten at det ble mindre sjarmerende av den grunn.

Nå er kvelden i ferd med å senke seg, og han Bjørnar Longård, sjefen på Foldereid Gjestehus, som tilfeldigvis også er vaktmesteren, kokken (spesielt kokken) og sikkert en hel masse andre ting, har traktert gjesten med utsøkt hjemmelaget, kortreist mat.
 Så hør alle dere syklister og andre veifarende som valfarter til Kystriksveien: Dette er en obligatorisk pitstop.

I morgen fortsetter sykkelferden, forhåpentligvis med nye drøye 100 kilometer og nye kommuner å besøke, ut i det de lokale kaller "Yttjernamdar'n", og det som omtales som Stedet for Ramsalt Kystkultur. Sees i morgen Rørvik!

Ingen vei tilbake 

Store  forhold på lille Skogmo gjestgiveri 

Litt vinter, litt vår 

Ved sørenden av det store, islagte Øyvatnet 

Omsider nådd havet og fjorden Innerfolda 

Koselige Foldereid gjestehus 

Årets første pilottur - og drømmen om Nord-Trøndelag

Richie the Cat legger sin elsk på Namdalen...og skal teste kropp og utstyr over tre dager og et parogtredve  mil.

Sykkelturen starter lørdag 29.april i Grong, og byr på en forsiktig smak på den berømmelige Kystriksveien, en sveip innom Nordland fylke, et besøk på ei ganske lita øy som utrolig nok er delt mellom tre kommuner og to fylker, trilling gjennom noen av Namdalskystens perler, en fergetur på fjorden og et besøk i Norges trønder-rockehovedstad.

Overnatting er planlagt i naturskjønne Foldereid og idylliske Rørvik, omtalt som "stedet for ramsalt kystkultur".

Er formen inne? Vil været være til å leve med? (les: til å sykle i?) Vil alt gå bra?
Lover å melde alt sammen, og her er ruta på kartet:

Sykkelens anatomi 4

Siste akt i soga om sykkelens fysiske oppbygning og alle dens viderverdigheter handler om GAFFEL OG STYRE, og noen få ord om det man sitter på. (SETET altså).

Når sykkelinteresserte står og spør hverandre om hvorfor man bruker "setback" og om hvor mye "vandring" man har, er det lett å tenke tilbake til den urgamle, men klassiske og morsomme sketsjen om Doble fustasjeopphengsforkoblinger,

Og sånn kan det fortsette.
-Fin gaffel, er det tapered?
Og du som overhører: Hæ?

En sykkelgaffel har mange finurligheter for seg om man ser litt nærmere på den. Den ser, ganske riktig, som oftest ut som en gaffel, uansett om den er stiv eller mjuk, men der stopper også likheten.
Den klassiske sykkelgaffelen er selvsagt såkalt «stiv», altså av den typen vi kjenner til fra før terrengsykkelens dager, og vi ble introdusert for en såkalt dempegaffel. Gaffelen kan ha fester både skjerm, bagasjebrett, v-brems og skivebrems (men ikke de siste to samtidig, selvsagt), og vanlige materialer er karbon, (som er hippest, lettest og dyrest), aluminium (som er vanligst) og stål (som oftest er tyngst og stivest).

Oppå selve gaffelen står et såkalt styrerør, som tilsvarer håndtaket på en vanlig spisegaffel, om man kun tenker visuelt. Styrerøret føres opp gjennom styrehuset i rammen, gjennom et styrelager, som på engelsk, noe misvisende vil mange kanskje tenke, kalles et headset, Egentlig er det to styrelagre, ett nedre og ett øvre, som låser styre og gaffel sammen, og sikrer styrets svingradius.

Vi skal ikke komme nærmere inn på ulike typer akslinger og det faktum at ikke alle hjul passer til alle gaffelbredder. La oss heller introdusere det mystiske begrepet tapered.

Dempegaffel type tapered.
Som bare betyr med konisk styrerør,
altså som blir tykkere ved gaffelkronen,

Det brukes om et styrerør («gaffelhåndtaket») som er konisk, altså tykkere, nederst.
Vanlig tykkelse på et styrerør er 1 1/8’’, men en tapered gaffel har som sagt et styrerør som er tykkere (1,5’’) ved roten. Mest for den ekstra stivhetens skyld. (Roten kalles forøvrig ofte en gaffelkrone, morsomt ord, ikke sant?)
Mang en offensiv syklist har bomma akkurat her. Man oppgraderer og kjøper seg en fin ny tapered gaffel, for så å oppdage ved montering at den ikke passer.  Man får simpelthen ikke trædd den ordentlig gjennom styrehuset, fordi rammen er beregnet for vanlig rett styrerør, med samme tykkelse hele veien. Tapered, må vite,
En vanlig gaffel med styrerør som er like tykt i hele lengden kan funke på ei ramme som tar tapered, det lar seg gjøre ved hjelp av adapter, men motsatt vei sliter man big time.

Dempegaffelen har innebygde fjærer (de billigste gaflene) eller olje/luftdempere, som motvirker ujevnheter og slag fra underlaget. Dette fører til økt komfort og mer kontroll når man er ute og sykler. Om du ikke vet om du har luftgaffel eller ikke, kan du se om det er et avtakbart lokk på toppen av venstre gaffelbein...
Hvor mye gaffelen kan presses sammen, altså hvor mjuk den er, om man vil, betegnes med ordet vandring. Sykkelgafler har en vandring som nesten alltid ligger mellom 110 og 180 mm, og jo mer vandring, desto mer demping. Dertil kan man ofte regulere vandringen alt etter hvilket terreng man sykler i. Befinner man seg plutselig på asfalt, kan man for eksempel enkelt låse gaffelen helt ved hjelp av en såkalt lockout. Det er en bryter oppe på gaffelen, men kan også finnes som "remote", i form av en montert bryter på styret.

Lefty-gaffelen vekker utvilsomt
oppsikt ved første øyesyn.

Til slutt kan det nevnes at en gaffel ikke alltid er en hel gaffel, men noen ganger bare en halv!
Vi snakker om en såkalt lefty, en merkelig konstruksjon av en gaffel som ble populær da den ble introdusert av sykkelprodusenten Cannondale. En lefty er altså bare en halv gaffel, og dette er så spesielt at det krever spesielt hjul (annerledes nav / innfesting), spesielt styrelager, og spesielt stem. (se under for å få vite hva et stem er...) 
Til gjengjeld er en lefty-gaffel både stivere og lettere enn en "normal" gaffel, og i tillegg kan man skifte dekk på forhjulet uten å ta det av, og det er jo kjekt. 

Så noen ord om styret, som på engelsk har fått den talende betegnelsen handlebar. Styret er ikke på noen måte unntatt fra mangfoldet når det gjelder sykkelens anatomi. Et vanlig skille går ofte mellom den mer eller mindre rette typen, og den typen vi kjenner fra racersykler, det såkalte bukkestyret. 

Sykkelstyre av typen riser, uten backsweep.

For å ta det siste først, et av bukkestyrets fortreffeligheter er at det gir mange muligheter i forhold til hvor man skal legge hendene. Du har kanskje hørt uttrykket "å ligge i bukken", og det kjennetegner en posisjon der man legger hendene på styrets nedre del og krummer seg sammen for å sykle fortest mulig.
Mens bukkestyret oftest kommer i 42 eller 44 cm bredde, er et vanlig styre vanligvis mellom 60 og 80 cm bredt. Om det så ikke er helt rett, er det av typen riser. Det innebærer at det har en liten oppoverknekk på hver side av midten, slik at det er litt høyere ute ved håndtakene enn på midten. Er ikke styret helt rett, er det sannsynligvis også bakoverbøyd FRA midten, og dette kaller de innvidde for et styre med backsweep. 9 graders bakoverbøy (backsweep) og 30 mm rise er ganske vanlig....
Videre kan styret, om det ikke er riser, også ha noen graders upsweep, altså at det blir gradvis høyere utover mot håndtakene.
På litt finere sykler er det i tillegg vanlig å ha påmontert et styre som er oversized. Det betyr ikke at det er for stort liksom, det betyr at det er tykkere på midten (31.8 mm er da standard tykkelse).

Det viktige her i livet, er å vite om du har et oversized styre, når og hvis du skal bytte stem, For da må du ha et stem som har en klemme nettopp for oversized!.

Oversized styre med rødt stem,
(innringet med hvitt), svarte holker
og barends (innringet med blått)

Haha, nå datt du sikkert av, men straks skal jeg si hva et stem er.

Håndtakene på styret har et morsomt ord i sykkelterminologien, de kalles holker. Og utenfor holkene kan man med fordel montere såkalte barends. Dette er rette eller krumbøyde forlengelser, korte eller lengre, som på norsk best kan kalles klatrehåndtak. Som det ligger i ordet, kan dette være et godt sted å legge hendene når man skal forsere de lange oppoverbakkene, men barends gir også syklisten flere alternativer når det gjelder å plassere hendene i det store og hele. Viktig når man enten skal tråkke til litt ekstra, eller sitte mange timer på sykkelsetet. Barends er tingen.

Helt til slutt om sykkelstyrer, skal vi nevne noe som av en eller annen grunn er vanskelig å få kjøpt "over disk" i Norge, nemlig tursyklistens beste venn, butterfly-styret. (på engelsk også omtalt som multibar.)
Under fanen "Syklene" her på bloggen kan du se bilde av Richie the Cat's sykkel med navnet Kate, hun er nemlig utstyrt med et slikt spesialstyre.
Fordelen? Nærmest utallige steder å plassere hendene på når du sykler! Gjør sykkelen tyngre selvsagt, men veldig vanlig på sykler som skal laaaaangt av gårde :-)

På toppen av styrerøret festes et såkalt "styreframspring", på godt norsk som oftest omtalt som et stem. Stem’et kan være langt eller kort, det kan peke oppover eller nedover, det kan til og med være justerbart i så måte, bare se på bildet av min følgesvenn, sykkelen Jack.  

Stem’et utgjør et viktig bidrag i forhold til å bestemme avstanden mellom sete og styre, og har altså en del å si for sittestillingen.

Til slutt noe ord om sykkelsetet, og ikke minst, dets støtte her i livet: Setepinnen. 

I noen tilfeller (spesielt på racersykler) går setepinnen så i ett med seterøret (den delen av rammen som går fra setet og ned i krankhuset), at de faktisk er én sammensveiset, integrert del av rammen.
Som oftest er det likevel slik, at setepinnen træs ned i seterøret og låses fast med en klemring, og setet monteres på toppen av pinnen.

Setepinne med setback festet
til rails'ene under setet

Setepinner er ingen spøk, altså. De kommer med minst tre vanlige rørdiametere, 27,2mm 31,6mm og 34,9mm. Noen av dem er bøyd bakover øverst, der setet skal festes. Vi sier at de har setback. De har det mest fordi de er skapt sånn. For at de er riktige for den sykkel du sitter på. Fordi at akkurat på den sykkelen, er det kanskje riktigst å komme litt «bakover» for å få best mulig tråkkposisjon. Eller fordi en setepinne med setback generelt gir syklisten noe flere valgmuligheter, basert på sykkelens geometri og den enkeltes kroppsbygning.

Setet i seg selv kommer i kategorien «Noen som passer for meg». De finnes for de brede og de smale, de komfortsøkende (noen har fjærer på undersiden) og de såkalte «gramjegerne», altså de som vil at sykkelen skal veie minst mulig.
Oftest er de utstyrt med såkalte rails, altså to parallelle rør på undersiden som ved hjelp av en brakett låser setet til setepinnen.

Mange klager over at de får vondt i baken, og i området «der nede», av å sitte lenge på en sykkel, Veldig ofte har det ikke noe med hverken setet å gjøre, hvor lenge du sitter på det å gjøre, eller hvordan du er skapt å gjøre. Det handler om setets avstand til styret, setets høyde i forhold til styre og pedaler, setets vinkel (peker det bare ørlite oppover, er det ikke rart det gjør vondt etter hvert), og ikke minst: syklistens sittestilling og kjørestil. (Det er for eksempel alltid viktig å stå litt i pedalene innimellom for å sikre god blodsirkulasjon…)

                                                                        ***

Sykling betyr muligheten for fysisk fostring, som det het i gamle dager, og masse frisk luft.

Sykkelslangen din trenger også luft. Og dempegaffelen din. Men ikke ledningen til skivebremsene dine, den vil ikke ha luft i det hele tatt. Såpass vet du i hvert fall nå.

Så nå kan du gå, for eksempel til sportsbutikken, og føre en samtale som viser at du er blant de innvidde. Du kan stammespråket. Du kan til og med oppleve at ekspeditøren står der og sier: -Hæ?

Riktig god sykkelvår – Richie the Cat er snart tilbake og forteller om pilottur #1, og en ambisiøs måte å møte 1.mai på….

Sykkelens anatomi 3

- Bruker du resin?
- Ja men jeg tror'em trenger lufting.

Wtf??

Sykkelens stammespråk fortsetter her med noen ord om BREMSER og PEDALER, to ikke uvesentlige deler av sykkelen.

Stopp en halv, sier vi av og til. Og noen ganger er det greit, eller direkte lurt faktisk, å sette på bremsene. Både på sykkeltur og ellers i livet. Men det er også greit å vite at det ikke heter stopp en halv i det hele tatt, men stopp en hal, faktisk. Uttrykket stammer nemlig fra sjømannens rike, den gang det var lurt å ha en som sjekket når riggen var trimmet stramt nok. «Slutt å hale», ville nok de gamle sjøulkene egentlig ha ropt, men så be det altså til stopp en hal...

God gammeldags trommelbrems

Nok om det. Like lite som en sykkel er en sykkel, er en brems en brems. Eller heter det en bremse?
I gamle dager var det i hvert fall bare å tvinge pedalarmene bakover, tråkke bakover altså, så var det full låsing av bakhjulet, gjerne etterfulgt av en gutteaktig sladd.
Forbremsen, en hendel på styret, var også kobla rett på navet. Det kalles gjerne en trommelbrems, eller navbrems, og det er fortsatt ikke uvanlig på barnesykler og bysykler. Det funket jo som bare det, det er en såkalt lukket løsning, rimelig vedlikeholdsfri, men langt fra vektvennlig, må vite.

Så da fant man ut at man skulle lage en slags klo, montere den i rammen, utstyre den med bremseklosser av hardgummi, og la gummien søke felgen ved behov. (dvs ved at bremsehendelen trykkes inn og bremsevaieren sørger for «trekket».)

Cantilever

Vanlig v-brems med klosser

Vi snakker felgbremser, og det finnes to hovedtyper: Den velkjente v-bremsen, og den noe eldre, men stadig brukte (særlig på cyclocross-sykler) cantilever-bremsen.

Forskjellen fremgår av bildene, og bremseklossene er ringet inn på v-bremsen.

I dag er de aller fleste terrengsykler og hybridsykler utstyrt med det som nesten er blitt det eneste saliggjørende for tiden, nemlig skivebremser. Til og med racersykler har begynt å flirte med skivebremsene, i takt med at vekta på disse bremsene har gått nedover. Bremseeffekten er selvsagt uovertruffen, men systemet krever i utgangspunktet en god del mer vedlikehold. Og nøkkelen til et lykkelig liv med skivebremsene, er millimeterpresisjon. Det skal fint lite til før bremseklossene begynner å subbe mot bremseskiva, og årsakene kan være flere. Det skal også fint lite til før bremsene begynner å «hyle» når du bruker dem. The Cat kjenner uroen stige bare han skriver om det.

Bremsekloss til skivebrems,
med belegg av resin.
Bak -og framside.

Forhjul med bremseskive og
bremsecaliper (innringet)

Skivebremsen har (som cantilever’en og v-bremsen) også bremseklosser. Nå sitter de inni noe som kalles en bremsecaliper, som er en «klump» som er festet med skruer i gaffelen (forbrems) eller rammens bakstag (bakbrems). Bremseklossenes belegg kan være laget av to forskjellige materialer, resin, som er et organisk materiale, eller metall. Bremseklossene av metall varer gjerne lenger og bremser bedre i røffe forhold med regn og, for terrengsyklistenes del, gjørme. Resin-klosser lager mindre lyd, slites fortere, men mange hevder de bremser jevnere og bedre under normale forhold. De fleste bremseskiver i dag aksepterer begge typer, så her blir det en smakssak for syklisten.

Det finnes to hovedtyper av skivebremser: mekaniske (lettere å justere og vedlikeholde), og hydrauliske (bedre bremsekraft). Sistnevnte er nok det vanligste. I hydrauliske skivebremser er systemet (fra hendel, gjennom strømpe og ned i kaliper) fylt med mineralolje). Systemet må være helt luft-tett, ellers blir bremsehendelen slappere og bremseeffekten dårlig. Vi sier da gjerne at bremsene trenger «lufting». Vedlikehold med andre ord. Og olja må da gjerne skiftes eller etterfylles. På engelsk kalles dette bleeding, det kreves en viss kompetanse og utstyr (ekspertene kjøper seg gjerne et såkalt bleeding kit), men dette er et av de få områdene the Cat har helt sperre for å begi seg inn på.   

Bremseskive med centerlock,
ofte bare kalt CL

Bremseskive med 6-bolts feste

Som nevnt i forrige innlegg er selve bremseskivene festet på hjulet (egentlig hjulnavet), og siden ting ikke alltid er hva man tror de er, kan det nevnes at en bremseskive ikke heller alltid er en bremseskive.
De kommer for eksempel i forskjellige størrelser (vanligst er 140, 160 og 180mm diameter, og ikke alle størrelser passer på alle sykler, selvsagt...) Festemåten til hjulnavet er enten 6-bolts (6 skruer) eller centerlock (én innfesting i midten). For å illustrere hvor innviklet det hele er, kan man ikke uten videre forutsette at et hjul kan påsettes begge typer bremseskiver. Man kan feste en 6-bolts skive på et centerlock-nav ved hjelp av en adapter, men man kan ikke sette en centerlock-skive på et nav beregnet for en 6-bolts skive.
Og så kan det kan være verd å legge til at bremseskiver kalles rotors på engelsk.
Puh. Da gir vi oss med alt prat om bremser.

To typer sykkelsko.
Racer-sko med stor utenpåliggende
cleat til venstre,
"vanlig" sykkelsko med liten cleat
til høyre...

For noen år siden (2013-bloggen) skrev jeg at den ene cleat’en hadde løsna og ramla av, og det var ikke alle som helt hang med. Derfor noen avsluttende ord om pedaler (og sko!).
Den litt erfarne syklist (og den som bedriver en spinning på helsestudio), er sannsynligvis vel kjent med det faktum at det går an å låse fast sykkelskoen til pedalen, ved å "klikke" den fast.
For de som har prøvd, og har økt bevisshetsnivået til å skjønne at de faktisk må huske å "klikke seg av" før sykkelen stopper og de går rett i bakken, er låsingen av skoen til pedalen en sann velsignelse.
Mange vil hevde at en sykkeltur med skoene låst fast til pedalene gir en HELT annen opplevelse, da man i tillegg til å tråkke pedalene ned, også kan trekke dem opp, og dermed får betydelig mer effekt ut av hvert tråkk.
Det finnes, i tillegg til de "vanlige" pedalene, to hovedtyper, som igjen er koblet til to hovedtyper sykkelsko. Sykkelsko for racersykler har en diger kloss skrudd fast under sålen.
    Det er dette som kalles en "cleat", og det er denne som klikkes fast i pedalen.

Produsenter som Look og Shimano har sine egne varianter, som selvsagt kun passer til deres egne pedaler, men prinsippet er ganske likt. På spinningsyker og alle andre "utesykler" enn racere, er det SPD-pedaler som gjelder (SPD står for Shimano Pedaling Dynamics). Her er cleat'en bygd inn i sålen, og skoene er dermed konstruert annerledes. (se bildet over)

Pedal til racersykkel

SPD-pedal

Dett var dett. Sjalabais til neste gang!

Sykkelens anatomi 2

Her kommer en ny epistel om sykkelentusiastenes stammespråk. Som kjent er ikke en sykkel bare en sykkel, hver eneste lille komponent kan beskrives, og det finnes overraskende mye forskjelligheter, her som ellers i livet.

Mange husker sikkert fra da vi var små, sånn ganske passe små, og vi kunne vi yppe oss litt med å si «faren din er sterkere enn faren din», når vi helst ikke ville slåss selv.
Senere fikk vi sykler, tøffe sykler. Da ble det mer «hvor mange gir har din a’?»
Vi skjønte jo ikke bestandig hvordan vi skulle telle eller regne oss til det, men svaret visste vi alltid. Og jo flere, desto bedre, må vite. Derom var det ingen uenighet. 24 var bedre enn 21, som var bedre enn 18, og hadde du 27 eller 30, så var du kanskje sjefen i sykkelgjengen.

Sykkelpraten har mange tatt vare på, men etter hvert som små gutter ble til større gutter, og jentene utviklet samme særinteressen og ble til sykkeldamer med like så stor kunnskap, kunne det dreie mer i retning av
- er det trigger eller twister?
- har du kompakt på den, eller?
- jeg måtte bytte drop-outen
…og de uinnvidde (de fleste av oss) kunne fortsatt stå der og tenke: -Hæææ?

I dagens episode av «hvordan bli en delvis innsiktsfull sykkel-samtalepartner», er vi kommet til to ikke helt uvesentlige deler av sykkelens anatomi, nemlig GIRENE, og KRANKEN.

De fleste sykler har gir. Som vi banalt kan si begynner med en mekanisme på styret, som man (som oftest) dreier på eller knepper med for at det skal bli lettere eller tyngre å trå.
Sykler som kommer uten gir kompenserer ofte med å se ekstra stilige ut, og de kalles, om du husker forrige innlegg: Singlespeed. Ett gir, dvs én utveksling, ikke veldig tungt, ikke veldig lett.
Kjedelig når du skal dra på i nedoverbakkene og føler at du må «tråkke deg i hjel», og håpløst tungt i de fleste bratte motbakker. Men fine å benytte for eksempel i byen, som når du skal til og fra uterestauranten og kan parkere lekkerbiskenen din diskrét utenfor…

Sykkelgiret kan være konstruert som en del av navet, men la oss holde oss til det vanligste:
Giret som en konstruksjon som består av noen komponenter som må fungere sammen;
ett bakgir, muligens et framgir, en eller to girvelgere. (den innretningen på styret som gjør at du kan bytte gir og dermed gjøre det lettere eller tyngre å tråkke).
Og gir-vaiere da, (som delvis ligger inne i en hylse av hardplast som morsomt nok kalles en «strømpe».)

Amerikanerne kaller gir for derailleur, de har altså helt tatt til fransken, mens engelskmennene ofte synes å foretrekke ordet mech. Det betyr uansett sykkelgir.
Og akkurat her er vi ganske flinke her på berget. Vi synes fortsatt det er kuult nok å si «gir».

La oss begynne med bakgiret, som henger ned på utsiden og undersiden av kassetten. (Du husker hva en kassett var?).
Kjedet er sirlig tredd gjennom bakgiret, og for å få bakgiret til å røre på seg, bruker du girvelgeren du har på høyre side av styret. Ved hjelp av en vaier som går fra girvelgeren, langs rammen og og inn i giret, trekkes da kjedet oppover eller nedover rekken av tannhjul som utgjør kassetten. På en god del sykler er girvelgeren utstyrt med tall, for eksempel fra 1 til 7 eller 1 til 10, der tallet 1 indikerer da et veldig lett gir, altså at det er lett å tråkke, mens det høyeste tallet indikerer at det er tyngst å tråkke. Som du har skjønt: tallet girvelgeren «står» på, korresponderer med hvilket tannhjul på kassetten kjedet står på. Smart, ikke sant?

Girøre, også kalt drop-out.
Unnselig, men viktig.

Bakgiret er festet til rammen ved hjelp av en liten blank metalldings som kalles et girøre, eller like vanlig, på engelsk, en drop-out. Drop-out’en din bør være rett og fin, for er den blitt bøyd for eksempel etter en velt, kan bakgiret plutselig stå skjevt, og giringen blir et problem.

De mest kjente delene på bakgiret er eller to trinser (små tannhjul) som kjedet løper gjennom, og en såkalt girarm. Også når det gjelder girarmen, bruker sykkelintelligensiaen gjerne et engelsk utgangspunkt, de snakker om «cage’en». Det engelske ordet er altså cage.

Den kommer gjerne i tre forskjellige

Bakgir med "long cage",
som det heter på sykkelspråket.

lengder, short, medium og large, og hvor hvilken variant du har, altså hvilken cage du har, har med den totale girutvekslingen (rekkevidden) på sykkelen å gjøre. Har du for eksempel tre tannhjul foran ved pedalarmene, i stedet for ett eller to tannhjul, bruker du sannsynligvis en long cage på bakgiret, og avstanden mellom de to små trinsene på giret er da større enn f.eks på et bakgir med short cage. (det er jo ikke bare kassetten på bakhjulet som har tannhjul; «området» litt lenger fram på sykkelen som kalles «krank» har det også). Så lar vi det være med det, sånn at det ikke blir for akademisk.

Da er vi kommet til framgiret, av og til også kalt krankgir, fordi det er uløselig knyttet til kranken (som vi kommer tilbake til).
Framgiret kommer i et virkelig utall av typer når det gjelder utseende og festemåte, alt etter hva slags sykkel(ramme) man har, og det blir alt for langt å gå i dybden på dette. De fleste framgir festes rundt seterøret med en klemme.
Tykkelsen på seterøret varierer selvsagt fra sykkel til sykkel, og de vanligste er 28,6, 31,8 og 34,9 mm.
Om framgiret ikke festes med klemme rundt seterøret, skrus det direkte inn i rammen.
På terrengsykler kalles denne festemåten for framgiret for «Direct Mount» på stammespråket, og på racersykler kalles det «Brace-on».

Framgir av typen brace-on.

Så er selve giret noen ganger laget slik at det står nedenfor klemmen, da kalles versjonen gjerne high clamp eller bottom swing, eller til og med down swing, og alternativt low clamp eller top swing, hvis giret står over klemmen.
Så kan selvsagt girvaieren også føres inn i giret på ulikt vis, og de framgirene som aksepterer vaieren kommende både nedenfra og ovenfra, kalles for dual pull, alternativt blir det top pull eller bottom pull.

Så da er det bare å stilles seg opp ved en sykkel sammen med noen, kikke ned og si at «den front mech’en der, det er i hvert fall en high clamp, bottom swing, top pull. Enig, eller?»
Kanskje du får store øyne tilbake, eller til og med litt cred. J

Til slutt skal vi si litt om den tredje komponenten i sykkelens girsystem, nemlig girvelgerne, som sitter på styret. På styrets venstre side betjenes framgiret, på høyre side betjenes bakgiret.

Twister.
Gir på høyre side på styret.
Betjener bakgiret.

Triggere.
En for bakgir,  en for framgir.

Det er i all hovedsak to måter å skifte gir på. Enten trekker eller skyver du en spak,  (du kan også trykke på den / "kneppe" med den), eller så vrir du mot deg eller fra deg.
En slik girvelger kalles en twister, eller en grip shift, en girvelger med spaker kalles en trigger. 

Kombinert gir og bremsehendel.
Vanlig på racersykler.

Hva som er «best», strides de lærde om, det blir mest en smakssak.
Noen sykler har integrerte girvelgere og bremser. På racersykler for eksempel, er systemet for giring og bremsing helt annerledes enn når man tenker på en «vanlig» sykkel.

For å få framgiret til å røre på seg, bruker du altså girvelgeren du har på venstre side av styret. Framgiret beveger kjedet så det flytter seg fra det ene til de andre tannhjulet, på det vi kaller krank. Det har slått meg mange ganger hvor mange det egentlig
 finnes i verden som ikke vet hva en krank er for noe, for det er en nesten like synlig og viktig del

Vanlig to-delt krank

på en sykkel som hjul, sete og styre.

Det søte lille krankhuset

Kranken består av flere deler, men i hovedsak er det snakk om ett, to eller tre tannhjul, ofte kalt klinger, også kalt drev, samt to pedalarmer, også kalt krankarmer, (en på hver side av sykkelen selvsagt, samt en stang som går tvers gjennom et en sylinderformet dings vi kaller et kranklager (på engelsk kalt "bottom bracket"). Dette ligger inni sykkelrammen, i det såkalte krankhuset. Se sykkelramma på bildet J

Krankens største tannhjul, eller klinge om man vil, er som regel større på en racersykkel enn på en terrengsykkel (53 eller 50 tenner på den største klingen, og 39 eller 34 tenner på den lille klingen, er vanligst på racere.)
Når sykkelfolk skal snakke girutveksling, (jeg vet det høres sært ut), kan det hende en sier at «jeg kjører med 53-39 foran og 11-28 bak». Det betyr bare at den største klingen på kranken, som tidvis kalles "storskiva", har 53 tenner, og den lille har 39, mens det minste tannhjulet på kassetten har 11 tenner, og det største har 28. Alt dette kan si noe om hvor rask sykkelen er på flater og i nedoverbakker, dvs hvor tungt du kan få tråkket, og hvor lett den tar seg oppover de tunge, vanskelige oppoverbakkene.
Terrengsykler har oftere 40, 42 eller 44 tenner på den største klingen / det største drevet.
En racersykkel som er oppsatt med 50 tenner på den store klingen og 34 tenner på den lille, sier vi har kompaktkrank. Dette er blitt en ganske vanlig standard de senere årene, for det gir racersykkelen litt bedre forutsetninger for å takle de bratteste stigningene.

EN «vanlig» krank har ofte to klinger, en stor og en litt mindre. Mange sykler har imidlertid tre klinger. En slik krank kalles gjerne en trippekrank, eller bare «3-delt foran». Sykler kan ha ulik størrelse på krankhuset, og dermed er det ikke alle kranklagre som passer i alle krankhus, og dermed passer heller ikke alle kranker på alle sykler. Ekspertene snakker gjerne om BB30, Hollowtech, GXP eller Octalink når de skal artsbestemme en krank. (Det finnes andre typer også)

Oppsummert: Framgiret gjør at du kan skifte mellom klingene på kranken, mens bakgiret gjør at du kan skifte mellom tannhjulene på kassetten.
Det totale antall gir sykkel har, er antall klinger på kranken + antall tannhjul på kassetten.
Hvis du har tre-delt foran (altså 3 klinger på kranken), og ni-delt bak, (altså 9 tannhjul på kassetten), har du med andre ord en sykkel med 3 x 9 = 27 gir. DET er noe å lære avkommet, det!

Som Forrest Gump sa: And that’s all I have to say about that.

PS: Savnet du noe da du leste dette? Synes du det var noe upresist her og der? Lurte du hvor det ble av clutch, e-type, wattkrank og Di2?
Da vet du for mye om sykkel til at dette egentlig var noe for deg! :-)

Sykkelens anatomi 1

Det er i grunnen artig med folk med såkalt spisskompetanse. Altså at de har greie på noe spesielt.

Litt mer enn de fleste andre, liksom.
Leger. "Perkutan nukleotomi".  Bilmekanikere. "Overliggende kamaksel".
Fagfolk, du vet. Et av tegnene er at de, og jeg mistenker at det er med en viss glede, bruker ord og uttrykk som de fleste uinnvidde ikke skjønner bæret av.
De som er litt over gjennomsnittlig interessert i tråsykkel, er intet unntak. Når de snakker seg imellom, kan de finne på å strø om ord som høres ut som de tilhører et eget stammespråk.
Det er en salig blanding av tommer og centimeter, og engelske og norske begreper. Sykkelspråk.

Dagens innlegg handler litt om HJUL OG DEKK.

Her om dagen overhørte jeg deler av en telefonsamtale mellom to som tydeligvis snakket om en sykkel. Så sier den ene:

-Er det clincher? Mhm. Har du 11-28 bak?
Og jeg tenkte: Hææ? Gubbevarremævæl, her trengs tolk!

Så: Et hjul kalles også, noe upresist, en felg, (for en felg er strengt tatt et hjul uten eiker, eller som det heter på engelsk: a rim. )

Sannsynligvis er hjulene, sammen med styret, den viktigste komponenten på en sykkel. Når man ikke lenger engang kan trille bortover, er jo liksom selve idéen død, eller hur?
Derfor skal man behandle hjula sine med største varsomhet..

Som alle vet, har et sykkelhjul i utgangspunktet eiker, eller som det heter på engelsk: spokes.  (Det finnes et unntak. I landeveisritt med flere etapper, har de som oftest noe de kaller tempoetapper, altså der de gjerne «bare» sykler 4-5 mil i ganske flatt terreng, og der de gjerne starter en og en. Siden de sykler alene, er det (som ofte ellers i konkurranser, høhø) om å gjøre å sykle veldig, veldig fort. Da har racersykkelen noen spesielle bøyler på styret, sånn at syklisten får en mest mulig aerodynamisk stilling, og i tillegg et platehjul som bakhjul. Hele hjulet ser ut som en stor plate. Du kan lese mer om platehjul her: http://illvit.no/teknologi/hva-er-fordelen-ved-platehjul

Den smarte lille eikenøkkelen

Men altså. Eiker. Hvor mange eiker er det på et sykkelhjul? Det finnes selvsagt ikke noe fasitsvar på, fordi det varierer med størrelsen på hjulet, og hjulets stivhet. Dessuten er det som regel flere eiker i bakhjulet enn forhjulet. Eikene kan strammes med en såkalt eikenøkkel, en rund liten metalldings med hakk rundt. Hakkene har forskjellig bredde, og kan derfor stramme eller slakke eiker av ulik tykkelse. (dvs på flere forskjellige sykler). Så putter man altså eiken inn i hakket på eikenøkkelen, helt inntil der eiken går inn i felgen, og vrir rundt. 

Eikene må i utgangspunktet være ganske stramme, og ganske likt strammet, ellers kan man få såkalt «kast» i hjulet. Det vil si at hjulet synes å slenge litt fra side til side når man ruller det. Om ikke selve felgen er skadet og blitt bulkete, kan kast som oftest fjernes, eller minimeres, ved at eikene i området der hjulet «kaster» på seg, enten strammes litt, eller løsnes litt, eller begge deler i kombinasjon.

På innsiden av felgen, rundt hele hjulet, skal det ligge et såkalt felgbånd. Det er et elastisk bånd som ligger stramt mot eikehullene, en slags tape, som er helt nødvendig for at ikke slangen skal sprekke når den pumpes opp og møter de skarpe kantene rundt hullet der eiken kommer opp i felgen.
Felgbåndet må være uskadet og ligge jevnt, og det er lett å skifte ut selv.

Hurtigkobling, eller såkalt QR.

Det er også ulike typer nav og måter å feste hjulet på rammen på, men for at dette ikke skal bli altfor langt, kan vi nøye oss med å kommentere to ting:
På racersykler navets bredde oftest 130mm, på de fleste andre sykler er det oftest 135mm.
Den vanligste måten i feste hjulet til rammen (gaffelen) på, er ved hjelp av en såkalt hurtigkobling, på engelsk kalt quick release skewer, eller bare QR.
Dette er en fjærbesatt stang som trees gjennom et hull midt i navet, og som strammes ved hjelp av en slags mutter i den ene enden, og en spak i den andre. Det holder å bare løsne opp spaken for å få tatt av hjulet.
En annen måte å feste hjulet til rammen på, og som er i ferd med å få en renessanse, er den såkalte through axle, en bolt som gir sykkelen bedre stivhet, men også fordrer at man må ta bolten helt ut gjennom navet før hjulet kan tas av. (= litt mer tungvint)

På størrelsen skal storfolk kjennes

Hvilke hjultyper og størrelser er vanligst på en sykkel? Hjulstørrelsen benevnes vanligvis i tommer, det vil si felgens diameter. En tomme er 2,54 cm, og beskrives ofte med tegnet  ‘‘.
De vanligste størrelsene er
26’’ (som var hjulstørrelsen på stort sett ALLE terrengsykler, såkalte mountainbikes (MTB) inntil for få år siden, og som bruker en dekkdiameter på 559mm),
27,5’’ (som er den nyeste standarden, og oftest står på terrengsykler. Disse bruker dekk med diameter på 584mm)
28’’ (som er vanlig på bysykler og såkalt hybridsykler, altså en sykkel som er en mellomting mellom en racersykkel og en terrengsykkel, samt på de aller fleste racersykler. På racersykler brukes forresten også ofte betegnelsen 700c, så det er ikke rart man blir forvirret.)
29’’ (som er vanlig på syklene som ser ut som de har størst hjul, sykler som gjerne bare blir kalt «twenty-niners», og oftest benyttes off-road).  Jeg sier «ser ut», for både 28’’ og 29’’ bruker egentlig lik dekkdiameter (622mm), det er egentlig ingen forskjell på 28’’ og 29’’.
Forvirring igjen, der altså.
29’’ hjul har bare dekk som vanligvis bygger litt mer ut fra felgen enn dekk til et 28’’ hjul, og har dermed en litt større totalomkrets.

Noen hjul har små hull på utsiden av navet som gjør at man kan feste en skive til hjulet med små skruer (ofte misvisende kalt bolter). En skive er selvsagt nødvendig hvis man har en sykkel med skivebremser, og en sykkel med skivebremser krever altså hjul spesielt beregnet for dette. (mer om bremser en annen gang)

Høy sigarføring, ja vel, men høyprofil?

Høyprofil-felg med hvitt nav. Tøft?

Det første har du sikkert hørt om, men når noen spør om du har høyprofil, tenker du sikkert ikke umiddelbart på hjulet på sykkelen din? Men obs, obs. Sykkelfelger har forskjellig høyde!

Begrepet høyprofil brukes som oftest om hjulene på en racersykkel, der variasjonen er størst, og indikerer som regel en høyde på 50mm eller mer. Har du for eksempel 85mm høyde, altså fra dekk-kant til eike, kjører du skikkelig høyprofil. Da er du rimelig utsatt for sidevinden, og ikke akkurat fordelaktig utstyrt i lange oppoverbakker, men til gjengjeld er du riktig så aerodynamisk på flatene, og har en «doning» som i manges øyne ser ekstra tøff ut.

The Boss and his cassette

The boss i rød ring

Uten tanke for Bruce Springsteen har bakhjulet på en sykkel to ting som et forhjul ikke har.
Først og fremst et såkalt boss (et aldeles merkelig norsk ord, på engelsk heter det freewheel.) Bosset er en slags sylinder som er festet på utsiden av navet, det kan byttes, og det har spor som gjør at man kan tre på en kassett. Riktig. De fleste bakhjul har nemlig som oftest påmontert en kassett utenpå bosset. Bosset gjør at pedalene kan holdes i ro, selv om navet roterer, og når du trår, gjør bosset at du "får feste" igjen, og kraft blir overført.
Selvsagt kan ikke alle boss «ha på seg» samme type kassett, og selvsagt kan ikke alle hjulnav ha alle boss, men da begynner det å bli sært å gå videre med forklaringen.

En kassett på en sykkel har ikke mye med en gammeldags musikk-kassett å gjøre. Kassetten kalles noe ganger en frikrans, og er snarere en klump med tannhjul i stigende størrelse som står ved siden av hverandre, det minste tannhjulet ytterst, det største tannhjulet nærmest navet. Kjedet går rundt ett av tannhjulene som utgjør kassetten, og tannhjulene har ulikt antall takker, eller tenner om man vil. Det største tannhjulet på kassetten har flest tenner, og bidrar til at det er lettere å tråkke, det minste tannhjulet har naturlig nok færrest tenner, og gjør at det er tungt å tråkke. (fint hvis man vil ha god fart på flat vei og i nedoverbakker)
Kassetten består vanligvis av 7 til 11 tannhjul, og den er med på å bestemme hvor mange gir sykkelen totalt sett har.
På sykkelspråket snakker man for eksempel gjerne om å «ha ni-delt bak», eller «ti-delt bak», som betyr at kassetten, der den står festet på bakhjulet, har 9 eller 10 tannhjul.
Det vanligste på litt dyrere og finere sykler i dag, er 10-delt og 11-delt, mens det for rimelige sykler er vanligere med færre tannhjul.

 

10-delt kassett utenpå bosset

Om bakhjulet ikke er påmontert kassett i det hele tatt, men bare har ett tannhjul som kjedet går på, sier vi gjerne at sykkelen er en singlespeed.

Tannhjulene har selvsagt forskjellig antall tenner, siden de er av forskjellig størrelse. Når noen for eksempel snakker om 11-28, 12-25 eller 11-36, er dette er uttrykk for «utvekslingen» på kassetten, det vil si noe om hvor tungt det er å tråkke rundt på det tyngste giret (som for eksempel har 11 tenner), hvor lett det er å tråkke rundt på det letteste giret (som for eksempel har 28 tenner), og hvor mange alternativer man har mellom disse ytterpunktene.
Mer om dette når vi kommer til gir og krank.

Helt på felgen

Et uttrykk som beskriver en tilstand man helst ikke vil være. Så også i sykkelverdenen.
Derfor til slutt noen ord om dekk, som bokstavelig talt avhjelper tilstanden, og som kommer i et utall av tykkelser og bredder, med og uten knaster, alt etter bruksområde. Dekk man kan brette sammen er som regel lettest, disse kalles ofte bare for folding.
De fleste dekk ledsages av en innvendig slange som pumpes med luft. Og her er «hemmeligheten»: Hjul beregnet for dekk som har slange inni seg, kalles på engelsk for clincher. Det er et ord som også er ganske vanlig i det litt mer avanserte norske sykkelspråket.
At dette i det hele tatt har et eget navn, må sees i sammenheng med at det også finnes hjul som er laget for dekk som ikke trenger, eller skal ha, slange inni seg.
Dekket limes rett og slett på felgen, og herligheten får plutselig betegnelsen tubeless. På racersykler kalles denne varianten gjerne pariser.
Dertil: Dekk beregnet for asfalt, som er påsatt en terrengsykkel, kalles ofte for slickers.
Artig, ikke sant?

Sånn. Da vet du dét. Og som Bama sier i reklamen: «Og det du vet, har du godt av.»
Eller…kanskje ikke nødvendigvis, da.

Ready-set-go

Velkommen til en tidlig oppstart av årets blogg :-)

I ettermiddag raser kulingen ute her jeg befinner meg, og regnet pisker på ruta, men snart skal solen atter skinne.

Reiseskildringene får vente til den nære verden blir et litt varmere sted, men som du sikkert har lest: Nord-Norge here we come!

Hovedturen skal også få sin oppvarming gjennom et par korte og fyndige forspiel på to hjul, og rapporter følger. Turene her er foreløpig hemmelig, men the Cat kan love stor geografisk spredning.

Mens vi venter på våren og forsommeren, kommer det noen drypp nå og da om delene som sammen utgjør denne fantastiske pedal driven recreation vehicle. Det blir en slags oversettelse av syklistenes stammespråk til en terminologi forståelig for folk flest. Sykkelanatomi "for dummies". Altså de fleste av oss.

Men denne uka: Er du glad i sykkel, har du virkelig litt av hvert å velge mellom. Mangfoldet i sykkelverdenen er stort, og alle kan finne «noen som passer for meg». Her er litt av utbudet :-)

VELTEPETTER. Fordums storhet. Bokstavelig talt. Og balansekunst.	ENHJULING. Mer balansekunst. Sirkus neste.
KOMBISYKKEL. Retro, og ofte sammenleggbar.	BMX-SYKKEL. For de lekne. Brukes i skateanlegg og i konkurranse i jordløyper. BMX står for Bicycle Moto Cross.
RACER. Fullblods fartsmaskin for landeveien.	CYCLOCROSS-SYKKEL. For de som vil bruke racer'en i røffere terreng. Vanlig racer med bredere dekk, oftest med knaster. Skjermer ikke flaut. .
FIXIE. Stilrene sykler med kort styre eller bukkestyre. Som oftest bare ett gir og strippet for stash og merkevaredeler. Oftest fargerike felger.	CRUISER. Tunge og stilige, for byen og de lange starndpromenadene...
TERRENGSYKKEL. Dempegaffel selvsagt. Og brede knastedekk.	FULLDEMPER. Fjæring både her og der. Typisk stilsykkel for de mest  ujevne underlagt og hårete nedoverbakker i terrenget.
FATBIKE Sykkel med ekstreme hjul og dekk.  Ganske ny variant for de som vil ha noe spesielt. Tjukkas som takler  både snø og gjørme bedre enn de fleste.	SPARKESYKKEL. Eneste uten pedaler Fortsatt en sykkel?
TREHJULSSYKKEL. For de som trenger litt ekstra støtte. LIGGESYKKEL. IKKE for de late.	EL-SYKKEL. Hm. For de som vil jukse litt. TANDEMSYKKEL. For de uadskillelige.

KATE.
Hybrid med butterfly-styre.
Og langtur-ambisjoner.