Richie the Cat's sykkeltur 2017: "Friskt" er ordet

Vi våknet, som fryktet egentlig, til et ganske brutalt sceneskifte hva været angår. Fra gårdagens nærmere 25 grader på det luneste, til 7 grader og regn, faktisk. Og det var på sykkelsetet, et sted der the Cat forøvrig alltid vet å finne god tid til å reflektere over både fortid, nåtid og framtid, at overskriften datt ned i hodet på ham.

Regnet sildret ned mens milene forsvant bak oss, der vi jobbet oss nordover på E6. Og alle som har vært ute i mange timer i forflytning mens det drypper fra himmelen, vet at man uansett blir gjennomvåt til slutt, nærmest uansett hva man ikler seg av regbukser og skoovertrekk og slike ting.

Småkjølig som det også var, tok vi 5-minutters drag på omgang for å brøyte nordavinden, og etter en relativt tidlig ankomst til vakre Skjervøy, kan vi konstatere minst to ting:
At dagens etappe, til tross for at vi ble både våte og kalde, ble kortere og greiere enn the Cat så for seg (vi stoppet på drøye 80 km), og at varm og våt alltid er bedre enn kald og våt,
Det siste helt uten hentydninger.

Men altså. Kaldt og vått. The Cat kunne trøste seg med at "ungdommen", som denne gangen ikke våknet ved siden av ham, men i en helt annen etasje (så stor var hytta), hadde en minst like stor antydning til vondt i viljen.
Vi måtte uansett kaste oss ut i det, og forlate det flotte stedet vi var på.
Vår vert Haakon grunnla selv den første Fablab for over ti år siden, og i dag er det ikke mindre enn 4000 Fablabs i 120 land over hele verden. Her i Lyngen, der hovedhuset og hyttene var formet etter inspirasjon av en vikingleir, har de både kongelige og kjendiser på gjestelista (vi nevner ikke navn), og de kommer stadig tilbake. Med over 70 topper over 1000 meter i Lyngsalpene, er det heller ikke rart at bortimot 40 Mountain guides fra hele Europa gjør faste bookinger her, noen har signert seg inn helt fram til år 2030...
Stedet er også en internasjonal inkubator for gründervirksomhet, innovasjon og kreativitet, noe han Haakon kunne gi mange spektakulære eksempler på. Og som jeg sikkert kunne skrevet mange sider om alene.
Vi får nøye oss med å si tusen takk for all gjestfrihet og for at vi fikk oppleve dette spesielle stedet. Fortsatt god sommer!

Etter ei lita mil til fergeleiet på Lyngseidet, fikk vi en 40 minutters skyss over fjorden med bilferge, til Olderdalen. Som kunne tilby matbutikk med mulighet til bunkring av fast og flytende føde, men over hodet ingen gevinst på to Flax-lodd.
Ferden gikk nordover. Vi befant oss plutselig i Kåfjord kommune, som grenser til Finland må vite, og som har offisielt navn på TRE språk, norsk, nord-samisk og kvensk. Over 75% av kommunen ligger faktisk over 600 meter.
Fra fiskerikommunen Karlsøy til jordbrukskommunen Balsfjord til fjellkommunen Kåfjord. Sykkellivet er mangesidig på kort tid.

For vår del fikk vi heldigvis stort sett følge sjøen på vår ferd, og snart dukket skiltet til Nordreisa kommune opp.
Der var på tide å forlate E6 og sette kursen mot Skjervøy kommune, og det koselige tettstedet Skjervøy, stadig vekk omtalt som "Sjømathovedstaden i nord". Etter ytterligere noen mil åpenbarte det seg et nytt "rør" vi ubønnhørig måtte forsere for å kunne nå dagens endestasjon. Maursundtunnelen, undersjøisk lekkerbisken på drøye 2,2 kilometer, påkalte behovet for å finne fram sykkellykter både foran og bak. Samt en viss, la oss bruke ordet sitring, fremfor ordet engstelse.
Godt at vi, tross alt, ikke er overstadig plaget av klaustrofobi, for når du stuper ned en 10 graders bakke i halvmørket, på smal og småhumpete veibane mens det sildrer friskt fra tunnel-taket både her og der, er det lett at den minst like kjipe oppoverbakken, for bokstavlig talt å kunne se lyset i tunnelen, blir forsert i friskeste laget.

Da vi omsider var ute i friluft igjen, og ble ønsket velkommen til Skjervøy av et kommuneskilt helt uten kommunevåpen, visste vi at målet, om enn ikke bokstavlig, var i sikte. Vi befant oss på 70 grader nord, ble vi dessuten opplyst om. Så langt nord hadde ingen av oss vært før.
Snart åpenbarte brua over til selve Skjervøya seg, og syklingen gikk mot slutten. Regnet hadde tatt en velsignet pause, og selv om vi, før vi trillet ned til det overraskende store tettstedet Skjervøy. fikk lov til å sykle en slem 10%-bakke til, var vi snart lykkelig ankommet dagens bestemmelsessted.

På Hotell Maritim er vi blitt tatt kjempegodt imot med husrom og hjerterom, og har endelig fått i oss varmen. Et fullservice-hotell med hyggelig betjening som snart skal traktere oss dagens middag; her har de både cafémeny og a la carte meny, og kortreist mat står selvsagt i fokus.
Ikke rart det er masse folk her, noe som manifesterer seg i diverse språklige varianter.

I morgen skal tredjemann, Øyvind, hvis alt går etter planen vel og merke, hekte seg på turen i Sørkjosen. Da har vi allerede tilbakelagt 40 kilometer av etappen. Herr Jack (sykkelen altså), skal skrus sammen, og sammen med rytter Øyvind etter hvert få prøve seg på Finnmark. Vi er spente på formen derigården, det må sies. Ikke Jack sin, altså.
Etappen er ment å ende i Kvænangen kommune, den siste på vår ferd i Troms fylke, og det lille stedet Sekkemo.

- Det eneste som er sikkert, er at vi får regn når vi starter i morgen, kunne Erling sorgmuntert melde etter å ha konferert værmeldingen. Før han lukket øynene på senga og duppet av. Og jeg gikk i resepsjonen for å skrive blogg.
Nå skal han imidlertid vekkes igjen, for vi må i anstendighetens navn en liten tur ut og "gjøre byen". Det innebærer blant annet en kikk på den verneverdige, lille Skjervøy kirke, den eldste trekirka her nord, datert 1728.
Håper du blir med oss i morgen!